Beklager til dere som hadde forventet jevnlig oppdatering her, jeg er ikke saa flink til aa foelge opp skriveprosjekter.
Vi er naa i Windhoek, som visstnok er hovedstaden i Namibia, men som jeg er overbevist om egentlig er en by i Tyskland (hvordan vi plutselig havnet der vet jeg ikke, meget mystisk hele greia). Arkitekturen er tysk, maten er tysk, og spraaket er tysk.
Kjedelig. Vi dro ikke til Afrika for aa se Europa!
Problemet er at det er vanskelig aa reise rundt uten egen bil i dette landet. Vi vil gjerne besoeke himbaene (de fra Den Store Reisen paa nrk, du vet) i nord, traske rundt i de enorme sanddynene i Namiboerkenen, og skue utover Fish River Canyon, men det gaar ingen busser dit. Vi kan haike, men det har vi ikke tid til, eller dra paa en organisert tur, men det er for dyrt. Saa da er vi tvunget til aa reise langs hovedveiene, og der er det ikke mye som skjer.
Forresten, jeg har vel ikke skrevet noe om Botswana paa bloggen her, men historiene derfra tror jeg jeg sparer til vi kommer hjem. Det var et av de mest spennende landene paa hele turen, med elefanter traskende rundt teltet vaart, og black mambaer rundt hvert hjoerne. Har opplevd et par ufrivillige adrenalinsjokk, men ogsaa slappe dager ved bassengkanten, og spennende safarier. Alt er lagret paa minnekortene bakerst i hjernen og i kameraet, saa gled dere til ville historier og bildeshow!
Ellers begynner vi aa faa hjemlengsel, men skal kose oss saa mye vi klarer dee siste ukene i Soer-Afrika. Vi drar med buss til Cape Town i morgen, og bruker byen som base for dagsturer og mindre utflukter rundt om kring. Lommeboka begynner aa bli urovekkende lett, saa det blir nok ikke de helt store utskeielsene saann paa slutten av reisen. Men naa er vi blitt godt vant med aa sove i telt og spise hermetikk, saa det gaar nok bra.
Vi har allerede planlagt neste reise til Afrika, men klok av skade skal vi da reise i vaar egen bil, med telt paa taket og stormkjoekken. Da skal vi ta igjen alt det tapte i Namibia, samt oppleve mer av de fantastiske landene vi har vaert i. Fritt frem for de som vil vaere med! Jeg lover uforglemmelige opplevelser (paa godt og vondt) og et nytt syn paa dette kontinentet, som har et ufortjent daarlig rykte i vestlig media.
Skal gjoere en siste innsats paa bloggen de siste ukene, men ikke forvent alt for mye.
Klem fra De Reisende.
tirsdag 12. mai 2009
fredag 24. april 2009
Zimbabwe
Jeg har ikke tenkt aa skrive saa mye om den politiske situasjonen i Zimbabwe, foeler jeg har for lite kunnskap til aa komme med noe konstruktivt. Men jeg kan fortelle litt om hvordan det oppleves aa reise i landet, og om menneskene som bor der og deres syn paa situasjonen.
Informasjon om Zimbabwes historie kan du lese om f.eks. her.
Vi gikk over grensa fra Zambia til Zimbabwe med Victoria Falls buldrende i bakgrunnen. Vi var spente paa hva som ventet oss paa den andre siden, og om inntrykkene man faar fra vestlig media faktisk stemte (noe de vel aldri gjoer). Vic Falls Town viste seg aa vaere en koslig, turistvennlig liten by, og hovedatraksjonen var om mulig enda mer spektakulaer fra den Zimbabwiske siden. Det er rett og slett umulig aa beskrive hvor mektig fossen er, med en vannmengde som ikke har vaert stoerre siden 1958. Vannspruten staar til alle kanter, og man blir dryppende vaat etter bare at par minutter. Ikke et regntoey i verden kan holde deg toerr i moete med Vic Falls! Landskapet er dramatisk, Zambesi-elven majestetisk, og det hele toppes med en straalende regnbue over fossen. (Nok adjektiver for i dag).
Og alt dette hadde vi helt for oss selv.
Vi tok bussen fra Vic Falls til Bolawayo, landets nest stoerste by etter Harare. Da vi kom frem til bussholdeplassen sto et tjuetalls folk med alle eiendelene sine og ventet paa bussen ut av byen. I foelge folk vi snakket med flytter det folk hver dag, enten til andre steder i landet eller til Botswana. De har ingenting aa hente i byene.
Takket vaere Mugabes vannstyre har oekonomien gaatt til helvete med hyperinflasjon som resultat. For et par maaneder siden var det ikke mat aa oppdrive i butikkene i Zimbabwe. Var man saa heldig aa faa tak i et broed maatte man bla opp flere baereposer med trillionsedler. Naa er det heldigvis blitt noe bedre etter at de innfoerte dollar som gyldig valutta. Man faar kjoept mat (begrenset utvalg) og ting ser ikke like haaploest ut. Men dollar er vanskelig aa faa tak i, og prisene er hoeye (tilnaermet europeisk), saa det sier seg selv at mange sliter. Gateselgerne bytter gjerne varer mot saape og klaer, som de ikke har raad til aa kjoepe i butikken.
Halvparten av butikkene i Bulawayo er ute av drift. Tomme bygg staar paa rekke og rad, og det er lite liv i gatene. Det er mildt sagt ubehagelig aa se hvilket forfall landet har vaert i gjennom (helt sikkert stor kontrast til naar du var der i 2000, Leif). Man ser konturene av store, fine parker, flotte hus og gater, men alt er gjengrodd og forlatt. Det fins ikke penger til vedlikehold.
Vi vaaget oss til aa spoerre et par av innbyggerne om hva de synes om situasjonen, og alle var helt klart frustrerte. De hadde ulike syn paa fremtiden, noen optimistiske, andre dypt pessimistiske. Vi spurte ogsaa om hva folk flest (den svarte befolkningen) mener om Mugabes jordbruksreformer paa slutten av 80-tallet, der han fratok de hvite boendene store landomraader, og de fleste ser paa det han gjorde som en stor tabbe. Man kan vaere enig i at fordelingen av landomraader ikke var rettferdig slik som den var, der den hvite minoriteten eide mesteparten av jorda, men aa frata de hvite boendene gaardene slik som de gjorde er det vaerste som kunne skjedd for landet. Det var ikke kompetanse og vilje nok til aa drive gaardene videre etter omfordelingen. Utstyr ble oedelagt og dyr ble slaktet i stedet for aa drive videre paa en fornuftig maate. Pengene og arbeidsplassene forsvant.
Ellers er befolkningen i Zimbabwe, i motsetning til hva vi i vesten tror, et fredselskende folk. Det er like trygt aa reise i Zimbabwe som i nabolandene, og den politiske uroen som er der, er ikke rettet mot turister. Tvert i mot er de svaert glade for de faa turistene som finner veien innom landet. Folkene er noen av de mest hjelpsomme vi har moett paa hele turen, og slipper det de maatte ha i hendene for aa hjelpe deg med hva det skulle vaere.
Landet trenger saart flere besoekende til sine nasjonalparker og andre atraksjoner, men situasjonen tatt i betraktning, er det vel ikke saa rart at mange vegrer seg. Vi tok sjansen, og angrer ikke. Vi besoekte, som sagt, Vic Falls, Matopos Nasjonalpark (kjent for spesielle steinformasjoner og Cecil Rhodes' grav), og Great Zimbabwe Monument. Hver gang som eneste turister paa stedet. Og hver gang like overveldet over hvor vakkert landet er.
Inntrykkene er mange, og de faerreste faar plass her, men Zimbabwe er absolutt et av hoeydepunktene paa turen. Saa faar vi haape Mugabe ikke lever saa veldig mye lenger, og at ting blir bedre i landet.
Next: Botswana.
Informasjon om Zimbabwes historie kan du lese om f.eks. her.
Vi gikk over grensa fra Zambia til Zimbabwe med Victoria Falls buldrende i bakgrunnen. Vi var spente paa hva som ventet oss paa den andre siden, og om inntrykkene man faar fra vestlig media faktisk stemte (noe de vel aldri gjoer). Vic Falls Town viste seg aa vaere en koslig, turistvennlig liten by, og hovedatraksjonen var om mulig enda mer spektakulaer fra den Zimbabwiske siden. Det er rett og slett umulig aa beskrive hvor mektig fossen er, med en vannmengde som ikke har vaert stoerre siden 1958. Vannspruten staar til alle kanter, og man blir dryppende vaat etter bare at par minutter. Ikke et regntoey i verden kan holde deg toerr i moete med Vic Falls! Landskapet er dramatisk, Zambesi-elven majestetisk, og det hele toppes med en straalende regnbue over fossen. (Nok adjektiver for i dag).
Og alt dette hadde vi helt for oss selv.
Vi tok bussen fra Vic Falls til Bolawayo, landets nest stoerste by etter Harare. Da vi kom frem til bussholdeplassen sto et tjuetalls folk med alle eiendelene sine og ventet paa bussen ut av byen. I foelge folk vi snakket med flytter det folk hver dag, enten til andre steder i landet eller til Botswana. De har ingenting aa hente i byene.
Takket vaere Mugabes vannstyre har oekonomien gaatt til helvete med hyperinflasjon som resultat. For et par maaneder siden var det ikke mat aa oppdrive i butikkene i Zimbabwe. Var man saa heldig aa faa tak i et broed maatte man bla opp flere baereposer med trillionsedler. Naa er det heldigvis blitt noe bedre etter at de innfoerte dollar som gyldig valutta. Man faar kjoept mat (begrenset utvalg) og ting ser ikke like haaploest ut. Men dollar er vanskelig aa faa tak i, og prisene er hoeye (tilnaermet europeisk), saa det sier seg selv at mange sliter. Gateselgerne bytter gjerne varer mot saape og klaer, som de ikke har raad til aa kjoepe i butikken.
Halvparten av butikkene i Bulawayo er ute av drift. Tomme bygg staar paa rekke og rad, og det er lite liv i gatene. Det er mildt sagt ubehagelig aa se hvilket forfall landet har vaert i gjennom (helt sikkert stor kontrast til naar du var der i 2000, Leif). Man ser konturene av store, fine parker, flotte hus og gater, men alt er gjengrodd og forlatt. Det fins ikke penger til vedlikehold.
Vi vaaget oss til aa spoerre et par av innbyggerne om hva de synes om situasjonen, og alle var helt klart frustrerte. De hadde ulike syn paa fremtiden, noen optimistiske, andre dypt pessimistiske. Vi spurte ogsaa om hva folk flest (den svarte befolkningen) mener om Mugabes jordbruksreformer paa slutten av 80-tallet, der han fratok de hvite boendene store landomraader, og de fleste ser paa det han gjorde som en stor tabbe. Man kan vaere enig i at fordelingen av landomraader ikke var rettferdig slik som den var, der den hvite minoriteten eide mesteparten av jorda, men aa frata de hvite boendene gaardene slik som de gjorde er det vaerste som kunne skjedd for landet. Det var ikke kompetanse og vilje nok til aa drive gaardene videre etter omfordelingen. Utstyr ble oedelagt og dyr ble slaktet i stedet for aa drive videre paa en fornuftig maate. Pengene og arbeidsplassene forsvant.
Ellers er befolkningen i Zimbabwe, i motsetning til hva vi i vesten tror, et fredselskende folk. Det er like trygt aa reise i Zimbabwe som i nabolandene, og den politiske uroen som er der, er ikke rettet mot turister. Tvert i mot er de svaert glade for de faa turistene som finner veien innom landet. Folkene er noen av de mest hjelpsomme vi har moett paa hele turen, og slipper det de maatte ha i hendene for aa hjelpe deg med hva det skulle vaere.
Landet trenger saart flere besoekende til sine nasjonalparker og andre atraksjoner, men situasjonen tatt i betraktning, er det vel ikke saa rart at mange vegrer seg. Vi tok sjansen, og angrer ikke. Vi besoekte, som sagt, Vic Falls, Matopos Nasjonalpark (kjent for spesielle steinformasjoner og Cecil Rhodes' grav), og Great Zimbabwe Monument. Hver gang som eneste turister paa stedet. Og hver gang like overveldet over hvor vakkert landet er.
Inntrykkene er mange, og de faerreste faar plass her, men Zimbabwe er absolutt et av hoeydepunktene paa turen. Saa faar vi haape Mugabe ikke lever saa veldig mye lenger, og at ting blir bedre i landet.
Next: Botswana.
mandag 13. april 2009
Zambia
Et godt raad til alle reisende: hold paa passet!
Togturen fra Dar Es Salaam til Lusaka startet bra paa andre klasse med hyggelige romkamerater. Jeg sov i en kupe med fem lokale damer, og Mathias sov i nabokupeen med fem menn (menn og kvinner kan ikke blandes i samme kupe i Tanzania). Alt gikk bra den foerste dagen, og alle gikk til sengs tidlig paa kvelden. Ingen husket aa lukke vinduet foer vi sovnet, noe alle anbefaler at man gjoer. Finnes mange uaerlige mennesker der ute, vettu, som kan finne paa aa klatre inn i kupeen og stjele tingene dine.
Og jaggu var ikke sekken min borte da jeg vaaknet neste morgen! Foerst fikk jeg litt panikk da jeg innsaa at ipoden og kameraobjektivet var borte. Dyrebare ting naar man reiser, men heldigvis har jeg forsikring som dekker tap av verdigjenstander. Kjipt, men det ordner seg. Pulsen var paa vei ned igjen idet jeg kom paa at passet ogsaa laa i den sekken. Krise! Jeg befinner meg midt i tjukkeste Afrika uten pass. Hva gjoer jeg?
Tyveriet ble anmeldt til politiet umiddelbart, og i det jeg skulle ramse opp innholdet i sekken husket jeg at jeg hadde lagt minnekortet med alle bildene fra Etiopia og Kenya sammen med passet i sekken. Da kom taarene og fortvilelsen var komplett. Forsikringsselskapet kan dekke alt som kan maales i penger, men hvem skal gi meg bildene mine tilbake?
Jeg har naa hvertfall helsa i behold (blaeh!).
Uansett, vi er naa i Zambia, som ligger klemt mellom The Republic of Congo i nord, Tanzania i nord-oest, Malawi i oest, Mosambique, Botswana, Zimbabwe og Namibia i soer, og Angola i vest. Vi har tilbragt et par dager i hovedstaden Lusaka, der jeg heldigvis fikk ordnet med nytt pass, men befinner oss naa soer i landet, i en by som heter Livingstone (etter oppdageren David Livingstone). Byen ligger helt paa grensen til Zimbabwe, og de to landene deler et av Afrikas store trekkplaster; Victoria Falls.
Landet har faatt navnet sitt etter den mektige Zambezi-elven, og tok navnet etter frigjoeringen i 1964. Fram til da hadde landet vaert under britisk styre. Kenneth Kaunda ble landets foerste president i et etpartistyre som varte helt fram til 1991, da flere partier for foerste gang fikk stille til valg. Kaunda ble ikke gjenvalgt.
Hovedinntektskilden til Zambia har tradisjonelt vaert kobber. Paa 70-tallet sank prisene paa kobber over hele verden, og Zambias oekonomi ble sterkt paavirket av det. Som et resultat er Zambia i dag paa listen over verdens fattigste land. Ca 51% av befolkningen lever paa under 1 dollar dagen, og landets totale utenlandsgjeld laa paa over 6 milliarder i 2000. Forventet levealder er ca 40 aar.
Zambia er i all hovedsak en kristen nasjon, men tradisjonell religion har fortsatt solid fotfeste. Heksekunst er utbredt (usikker paa i hvor stor grad), og blandes med den offisielle kristendommen. Ca 5% av befolkningen er muslimer, de fleste bor i urbane omraader. Et lite joedisk samfunn finnes ogsaa, i tillegg til ca 160 000 baha'iere.
Dette var kortkortversjonen, vil du lese mer trykk paa wikipedialinken til hoeyre paa siden.
Livingstone er et eneste stort aktivitetssenter. I tillegg til aa besoeke Vic Falls til fots, kan man fly over fossen i mikro-fly eller helikopter, noe som vi har gjort i dag. En herlig opplevelse aa faa se et av verdens 7 underverker fra luften! I tillegg kan man hoppe i strikk (nei, takk!), dra paa safari, utallige andre utflukter, eller tilbringe ettermiddagen paa booze cruise. Er du glad i action er dette stedet for deg! Jeg var saa heldig aa faa feire bursdagen min her, med cruise paa Zambezi (ikke booze cruise!) og nydelig sushi (hva? sushi i Afrika, i et land uten grense til havet? ja, det er visst mulig).
I morgen krysser vi grensa til Zimbabwe, landet Robert Mugabe har klart aa kjoere i groefta. Haaper paa interessante innblikk i hvordan det er aa leve der.
Vi snakkes!
Togturen fra Dar Es Salaam til Lusaka startet bra paa andre klasse med hyggelige romkamerater. Jeg sov i en kupe med fem lokale damer, og Mathias sov i nabokupeen med fem menn (menn og kvinner kan ikke blandes i samme kupe i Tanzania). Alt gikk bra den foerste dagen, og alle gikk til sengs tidlig paa kvelden. Ingen husket aa lukke vinduet foer vi sovnet, noe alle anbefaler at man gjoer. Finnes mange uaerlige mennesker der ute, vettu, som kan finne paa aa klatre inn i kupeen og stjele tingene dine.
Og jaggu var ikke sekken min borte da jeg vaaknet neste morgen! Foerst fikk jeg litt panikk da jeg innsaa at ipoden og kameraobjektivet var borte. Dyrebare ting naar man reiser, men heldigvis har jeg forsikring som dekker tap av verdigjenstander. Kjipt, men det ordner seg. Pulsen var paa vei ned igjen idet jeg kom paa at passet ogsaa laa i den sekken. Krise! Jeg befinner meg midt i tjukkeste Afrika uten pass. Hva gjoer jeg?
Tyveriet ble anmeldt til politiet umiddelbart, og i det jeg skulle ramse opp innholdet i sekken husket jeg at jeg hadde lagt minnekortet med alle bildene fra Etiopia og Kenya sammen med passet i sekken. Da kom taarene og fortvilelsen var komplett. Forsikringsselskapet kan dekke alt som kan maales i penger, men hvem skal gi meg bildene mine tilbake?
Jeg har naa hvertfall helsa i behold (blaeh!).
Uansett, vi er naa i Zambia, som ligger klemt mellom The Republic of Congo i nord, Tanzania i nord-oest, Malawi i oest, Mosambique, Botswana, Zimbabwe og Namibia i soer, og Angola i vest. Vi har tilbragt et par dager i hovedstaden Lusaka, der jeg heldigvis fikk ordnet med nytt pass, men befinner oss naa soer i landet, i en by som heter Livingstone (etter oppdageren David Livingstone). Byen ligger helt paa grensen til Zimbabwe, og de to landene deler et av Afrikas store trekkplaster; Victoria Falls.
Landet har faatt navnet sitt etter den mektige Zambezi-elven, og tok navnet etter frigjoeringen i 1964. Fram til da hadde landet vaert under britisk styre. Kenneth Kaunda ble landets foerste president i et etpartistyre som varte helt fram til 1991, da flere partier for foerste gang fikk stille til valg. Kaunda ble ikke gjenvalgt.
Hovedinntektskilden til Zambia har tradisjonelt vaert kobber. Paa 70-tallet sank prisene paa kobber over hele verden, og Zambias oekonomi ble sterkt paavirket av det. Som et resultat er Zambia i dag paa listen over verdens fattigste land. Ca 51% av befolkningen lever paa under 1 dollar dagen, og landets totale utenlandsgjeld laa paa over 6 milliarder i 2000. Forventet levealder er ca 40 aar.
Zambia er i all hovedsak en kristen nasjon, men tradisjonell religion har fortsatt solid fotfeste. Heksekunst er utbredt (usikker paa i hvor stor grad), og blandes med den offisielle kristendommen. Ca 5% av befolkningen er muslimer, de fleste bor i urbane omraader. Et lite joedisk samfunn finnes ogsaa, i tillegg til ca 160 000 baha'iere.
Dette var kortkortversjonen, vil du lese mer trykk paa wikipedialinken til hoeyre paa siden.
Livingstone er et eneste stort aktivitetssenter. I tillegg til aa besoeke Vic Falls til fots, kan man fly over fossen i mikro-fly eller helikopter, noe som vi har gjort i dag. En herlig opplevelse aa faa se et av verdens 7 underverker fra luften! I tillegg kan man hoppe i strikk (nei, takk!), dra paa safari, utallige andre utflukter, eller tilbringe ettermiddagen paa booze cruise. Er du glad i action er dette stedet for deg! Jeg var saa heldig aa faa feire bursdagen min her, med cruise paa Zambezi (ikke booze cruise!) og nydelig sushi (hva? sushi i Afrika, i et land uten grense til havet? ja, det er visst mulig).
I morgen krysser vi grensa til Zimbabwe, landet Robert Mugabe har klart aa kjoere i groefta. Haaper paa interessante innblikk i hvordan det er aa leve der.
Vi snakkes!
onsdag 1. april 2009
Zanzibar - hvor er naa det?
Da har vi vaert to uker paa Zanzibar, og har naa offisielt sprengt reisebudsjettet i filler.
Andre viktige inntektskilder er fiske, baatbygging og selvfoelgelig turisme. Det er lavsesong paa grunn av regntid akkurat naa, men fortsatt ser man mange reisende. Gatene i Sown Town, gamlebyen paa Unguja, er fulle av butikker hvor man faar kjoept krydder, suvernirer og klaer (dog, det meste er importert fra India) og hvert andre minutt faar man tilbud om ulike utflukter rundt om kring paa oya.Vi tok oss raad til et par snorkleturer, og jeg toer paastaa snorklingen her er den beste i hele afrika. Levende, fargerike koraller og masse fisk. Endelig fikk vi uttelling for aa ha baert rundt paa snorkel og dykkemaske i 2 maaneder (for Kenya var ikke akkurat noe aa skryte av paa den fronten)!
Ok, skulle skrevet saa mye mer, men har bare 2 minutter igjen foer dama bak disken ber meg om aa betale og dra. Her maa man nemlig bestemme seg paa forhaand for hvor lenge man vil bruke internett. Stressende!
Snakkes i Zambia!
torsdag 26. mars 2009
Livstegn
Et kort innlegg for aa fortelle at vi naa er paa Zanzibar, og at vi har det bra. Bortsett fra de intense magesmertene Mathias sliter med, er det ingenting aa klage paa.
Jeg har blitt solbrent paa leggene etter en lengre snorkletur i dag. Men alle de vakre fiskene vi saa veier opp for det mindre stilige skillet jeg har faatt like over knaerne pga vaatdrakten. Og ikke noe wannskraekk denne gangen, naa er jeg som en havfrue i vannet, grasioes (naaja...) og leken. En vakker dag skal jeg laere meg navnet paa alle korallfiskene i det indiske hav, og lage ei liste over alle jeg har sett. Men ikke i dag, de eneste jeg husker i farta, og som vi saa i dag, er (paa engelsk) Batfish, Butterflyfish, Angelfish, Soapfish, Clown Anemonefish (Nemo) og Needlefish. + mange, mange fler.
I morgen forflytter vi oss fra Stown Town til ei strand paa oestsiden av oya. Hvis dere er taalmodige og holder ut til over helga, kommer et par innlegg om Pemba og Zanzibar, og kanskje noe om Tanzania generelt ogsaa.
Jeg har blitt solbrent paa leggene etter en lengre snorkletur i dag. Men alle de vakre fiskene vi saa veier opp for det mindre stilige skillet jeg har faatt like over knaerne pga vaatdrakten. Og ikke noe wannskraekk denne gangen, naa er jeg som en havfrue i vannet, grasioes (naaja...) og leken. En vakker dag skal jeg laere meg navnet paa alle korallfiskene i det indiske hav, og lage ei liste over alle jeg har sett. Men ikke i dag, de eneste jeg husker i farta, og som vi saa i dag, er (paa engelsk) Batfish, Butterflyfish, Angelfish, Soapfish, Clown Anemonefish (Nemo) og Needlefish. + mange, mange fler.
I morgen forflytter vi oss fra Stown Town til ei strand paa oestsiden av oya. Hvis dere er taalmodige og holder ut til over helga, kommer et par innlegg om Pemba og Zanzibar, og kanskje noe om Tanzania generelt ogsaa.
onsdag 11. mars 2009
Lamu
Like utenfor nord-kysten av Kenya finner du oyagruppa Lamu. En av oyene heter Lamu, og oyas stoerste by, som ogsaa heter Lamu (enkelt aa holde styr paa), er av den stille og sjarmerende typen, og et av hoydepunktene paa turen saa langt.
Lamu er Kenyas eldste levende by, og havna der har eksistert i minst 1000 aar. Den har en saeregen arkitektur (swahili), med tredoerer utskjaert med fine moenster som viktig kjennetegn. Den har vaert en del av arabiske handelsruter, noe som har foert til at flesteparten av beboerne paa oya er muslimsk. Det finnes riktig nok en katolsk kirke, og stammene som bor der utoever ogsaa egne religioese skikker.
Slavehandel var oyas viktigste inntektskilde frem til 1907, i tillegg til eksportartikler som skilpaddeskall, mangrovetre og horn fra neshorn (neshornhorn?). I dag er turisme en viktig bidragsyter, og jeg anbefaler Lamu som reisemaal paa det sterkeste.
Pga. byens smale gater (gaar knapt to personer i bredden) finnes det ikke biler der. Hovedfremkomstmidlet, med mindre man tar bena fatt, er esel, og rett som det er maa man hive seg inn i en sidegate for ikke aa bli "paakjoert". Faar man tekniske problemer med fremkomstmidlet sitt, kan man levere det inn til The Donkey Sanctuary ved brygga (organisasjon med base i England, har avdelinger mange steder i verden), som soerger for aa faa det paa bena igjen.
Oya har ogsaa et par fine strender (de beste i Kenya som jeg har sett), bl.a. Shela. Dit kan man enten gaa, eller man kan ta en spesiell trebaat kalt dhow. Disse baatene har blitt brukt langs kysten av Kenya i mange herrens aar (burde vaert mer spesifikk her, men aner ikke noyaktig hvor lenge), og brukes stort sett av fiskere. Baaten har motor, men er vinden sterk nok, heiser de seilet. Vi leide en fisker til aa ta oss med paa snorkletur, og fikk en veldig fin tur i baaten hans. I tillegg grillet han den beste yellow snapper-fisken jeg har smakt (det er vel den eneste jeg har smakt, naar jeg tenker meg om).
Vi var saa heldige aa bli kjent med en meget eksentrisk reggea-fyr, som tok oss med paa fest i Mararani, en av landsbyene paa Lamu. Vi skjoente ikke helt hva som foregikk til aa begynne med, men det viste seg etter hvert at de feiret omskjaeringen av en liten gutt. Hele landsbyen var samlet, og vertskapet (guttens familie) boed paa kake, geit og palmevin. Folk danset, drakk og spiste som om det var deres siste time, og etter et par slurker vin fant vi oss selv paa dansegulvet vi ogsaa.
Etter en kort studie av festdeltakerne konkluderte jeg med at vi er jaggu like uansett hvor vi kommer fra. Bortsett fra settingen var det akkurat som aa vaere paa Gimle en loerdagskveld (samfunnshus i Selbu). Noen var for fulle til aa staa oppreist, noen ble mer og mer vulgaere jo mer de drakk, og enkelte kom med den klassiske sentimentale fyllepraten som ingen gidder aa hoere paa. Vi ga oss mens leken ennaa var god, og sitter igjen med en fantastisk, genuin opplevelse av kenyansk landsbykultur. Det var saerlig fint aa se hvor sterkt samhold beboerne i landsbyen hadde seg i mellom. Noe aa ta med seg tilbake til det kalde nord...
Det var gledelig aa hoere at de i landsbyen ikke lenger praktiserer omskjaering av jenter, noe som er forbudt i hele Kenya.
Naa har vi mellomlandet i Mombasa, men allerede i morgen sitter vi paa bussen paa vei til Tanzania. Vi snakkes der!
Lamu er Kenyas eldste levende by, og havna der har eksistert i minst 1000 aar. Den har en saeregen arkitektur (swahili), med tredoerer utskjaert med fine moenster som viktig kjennetegn. Den har vaert en del av arabiske handelsruter, noe som har foert til at flesteparten av beboerne paa oya er muslimsk. Det finnes riktig nok en katolsk kirke, og stammene som bor der utoever ogsaa egne religioese skikker.
Slavehandel var oyas viktigste inntektskilde frem til 1907, i tillegg til eksportartikler som skilpaddeskall, mangrovetre og horn fra neshorn (neshornhorn?). I dag er turisme en viktig bidragsyter, og jeg anbefaler Lamu som reisemaal paa det sterkeste.
Pga. byens smale gater (gaar knapt to personer i bredden) finnes det ikke biler der. Hovedfremkomstmidlet, med mindre man tar bena fatt, er esel, og rett som det er maa man hive seg inn i en sidegate for ikke aa bli "paakjoert". Faar man tekniske problemer med fremkomstmidlet sitt, kan man levere det inn til The Donkey Sanctuary ved brygga (organisasjon med base i England, har avdelinger mange steder i verden), som soerger for aa faa det paa bena igjen.
Oya har ogsaa et par fine strender (de beste i Kenya som jeg har sett), bl.a. Shela. Dit kan man enten gaa, eller man kan ta en spesiell trebaat kalt dhow. Disse baatene har blitt brukt langs kysten av Kenya i mange herrens aar (burde vaert mer spesifikk her, men aner ikke noyaktig hvor lenge), og brukes stort sett av fiskere. Baaten har motor, men er vinden sterk nok, heiser de seilet. Vi leide en fisker til aa ta oss med paa snorkletur, og fikk en veldig fin tur i baaten hans. I tillegg grillet han den beste yellow snapper-fisken jeg har smakt (det er vel den eneste jeg har smakt, naar jeg tenker meg om).
Vi var saa heldige aa bli kjent med en meget eksentrisk reggea-fyr, som tok oss med paa fest i Mararani, en av landsbyene paa Lamu. Vi skjoente ikke helt hva som foregikk til aa begynne med, men det viste seg etter hvert at de feiret omskjaeringen av en liten gutt. Hele landsbyen var samlet, og vertskapet (guttens familie) boed paa kake, geit og palmevin. Folk danset, drakk og spiste som om det var deres siste time, og etter et par slurker vin fant vi oss selv paa dansegulvet vi ogsaa.
Etter en kort studie av festdeltakerne konkluderte jeg med at vi er jaggu like uansett hvor vi kommer fra. Bortsett fra settingen var det akkurat som aa vaere paa Gimle en loerdagskveld (samfunnshus i Selbu). Noen var for fulle til aa staa oppreist, noen ble mer og mer vulgaere jo mer de drakk, og enkelte kom med den klassiske sentimentale fyllepraten som ingen gidder aa hoere paa. Vi ga oss mens leken ennaa var god, og sitter igjen med en fantastisk, genuin opplevelse av kenyansk landsbykultur. Det var saerlig fint aa se hvor sterkt samhold beboerne i landsbyen hadde seg i mellom. Noe aa ta med seg tilbake til det kalde nord...
Det var gledelig aa hoere at de i landsbyen ikke lenger praktiserer omskjaering av jenter, noe som er forbudt i hele Kenya.
Naa har vi mellomlandet i Mombasa, men allerede i morgen sitter vi paa bussen paa vei til Tanzania. Vi snakkes der!
onsdag 4. mars 2009
Wannskraekk
Da har vi endelig kommet oss ut til kysten av Kenya, og befinner oss for tiden i Malindi. Her er det 35 grader i skyggen, og alt for varmt til aa gjoere noe som helst annet enn aa spise is og drikke brus. Huff. Dessverre er strendene her komplett udugelige (fulle av tang og sjoegress, og vannet er brunt), saa vi har tilbragt mesteparten av tiden ved bassengkanten.
Vi tok tog fra Nairobi til Mombasa i forrige uke, som tok ca 15 timer. Det var en fin tur med bra standard paa toget (bygd i sverige en gang paa 60-tallet), og god middag inkludert. Ulempen med aa ta tog i dette landet er at det gaar tregere enn ei gammel dame med rulator, og at det har for vane aa bryte sammen litt for ofte. Turen fra Nairobi til Mombasa gaar som regel greit, men tilbake anbefales mann aa ta buss, da det visstnok er stoerre sjanse for at noe gaar galt den veien (noen sa det er fordi det er oppoverbakke den veien..heh).
Fra Mombasa dro vi direkte til Watamu Beach, sammen med en gjeng kanadiske naturmedisinstudenter som vi moette paa toget. De hadde en svaert positiv innstilling til det meste, og "amazing" ble det nye slagordet for turen. Vi tilbragte et par dager sammen med dem i et veldig fint leilighetskompleks ved stranda. Det var litt i dyreste laget for oss backpackere, men vi tok oss raad til aa leve fint et par dager. Det viste seg etter hvert at hele Watamu er invadert av italienske turister og fastboende. Alle skilt og restaurantmenyer er paa italiensk, supermarkedet er fullt av italienske importvarer, og prisene holder nesten europeisk standard. Stranda er full av haarete, italienske menn i speedo, og 60 aar gamle damer med sine 40 aar yngre afrikanske kjaerester.
Vi foelte oss noe utilpass...
Vi dro paa en liten snorkletur ut til National Marine Park (fredet korallrev), men dessverre var sikten daarlig og fisken naermest fravaerende. I tillegg er jeg svaert ukomfortabel i sjoen, saerlig hvis jeg ikke naar bunnen, saa jeg konsentrerte meg mer om aa unngaa panikk, enn aa se etter fisk. Synd, for jeg kan ikke huske aa ha vaert saa redd naar vi snorklet i Asia. Kanskje er jeg fortsatt skjelven etter moetet med den haien paa Andaman :(
Mathias derimot, storkoser seg i vannet, og har allerede bestilt en ny tur til oss i morgen. I februar og mars kan man se verdens stoerste fisk, hvalhai, ved kysten av Kenya, og Mathias har en droem om aa faa se en eller flere av dem mens vi snorkler. Jeg har en droem om at de holder seg langt unna. Tror ikke en 12 meter lang og 13 tonn tung fisk hjelper paa vannskrekken, akkurat.
Vi trives fortsatt i Afrika, selv om det akkurat naa foeles mer som en sydenferie enn en ryggsekktur. Haaper alt er bra med dere der hjemme ogsaa! Vi snakkes!
Vi tok tog fra Nairobi til Mombasa i forrige uke, som tok ca 15 timer. Det var en fin tur med bra standard paa toget (bygd i sverige en gang paa 60-tallet), og god middag inkludert. Ulempen med aa ta tog i dette landet er at det gaar tregere enn ei gammel dame med rulator, og at det har for vane aa bryte sammen litt for ofte. Turen fra Nairobi til Mombasa gaar som regel greit, men tilbake anbefales mann aa ta buss, da det visstnok er stoerre sjanse for at noe gaar galt den veien (noen sa det er fordi det er oppoverbakke den veien..heh).
Fra Mombasa dro vi direkte til Watamu Beach, sammen med en gjeng kanadiske naturmedisinstudenter som vi moette paa toget. De hadde en svaert positiv innstilling til det meste, og "amazing" ble det nye slagordet for turen. Vi tilbragte et par dager sammen med dem i et veldig fint leilighetskompleks ved stranda. Det var litt i dyreste laget for oss backpackere, men vi tok oss raad til aa leve fint et par dager. Det viste seg etter hvert at hele Watamu er invadert av italienske turister og fastboende. Alle skilt og restaurantmenyer er paa italiensk, supermarkedet er fullt av italienske importvarer, og prisene holder nesten europeisk standard. Stranda er full av haarete, italienske menn i speedo, og 60 aar gamle damer med sine 40 aar yngre afrikanske kjaerester.
Vi foelte oss noe utilpass...
Vi dro paa en liten snorkletur ut til National Marine Park (fredet korallrev), men dessverre var sikten daarlig og fisken naermest fravaerende. I tillegg er jeg svaert ukomfortabel i sjoen, saerlig hvis jeg ikke naar bunnen, saa jeg konsentrerte meg mer om aa unngaa panikk, enn aa se etter fisk. Synd, for jeg kan ikke huske aa ha vaert saa redd naar vi snorklet i Asia. Kanskje er jeg fortsatt skjelven etter moetet med den haien paa Andaman :(
Mathias derimot, storkoser seg i vannet, og har allerede bestilt en ny tur til oss i morgen. I februar og mars kan man se verdens stoerste fisk, hvalhai, ved kysten av Kenya, og Mathias har en droem om aa faa se en eller flere av dem mens vi snorkler. Jeg har en droem om at de holder seg langt unna. Tror ikke en 12 meter lang og 13 tonn tung fisk hjelper paa vannskrekken, akkurat.
Vi trives fortsatt i Afrika, selv om det akkurat naa foeles mer som en sydenferie enn en ryggsekktur. Haaper alt er bra med dere der hjemme ogsaa! Vi snakkes!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
