Et kort innlegg for aa fortelle at vi naa er paa Zanzibar, og at vi har det bra. Bortsett fra de intense magesmertene Mathias sliter med, er det ingenting aa klage paa.
Jeg har blitt solbrent paa leggene etter en lengre snorkletur i dag. Men alle de vakre fiskene vi saa veier opp for det mindre stilige skillet jeg har faatt like over knaerne pga vaatdrakten. Og ikke noe wannskraekk denne gangen, naa er jeg som en havfrue i vannet, grasioes (naaja...) og leken. En vakker dag skal jeg laere meg navnet paa alle korallfiskene i det indiske hav, og lage ei liste over alle jeg har sett. Men ikke i dag, de eneste jeg husker i farta, og som vi saa i dag, er (paa engelsk) Batfish, Butterflyfish, Angelfish, Soapfish, Clown Anemonefish (Nemo) og Needlefish. + mange, mange fler.
I morgen forflytter vi oss fra Stown Town til ei strand paa oestsiden av oya. Hvis dere er taalmodige og holder ut til over helga, kommer et par innlegg om Pemba og Zanzibar, og kanskje noe om Tanzania generelt ogsaa.
torsdag 26. mars 2009
onsdag 11. mars 2009
Lamu
Like utenfor nord-kysten av Kenya finner du oyagruppa Lamu. En av oyene heter Lamu, og oyas stoerste by, som ogsaa heter Lamu (enkelt aa holde styr paa), er av den stille og sjarmerende typen, og et av hoydepunktene paa turen saa langt.
Lamu er Kenyas eldste levende by, og havna der har eksistert i minst 1000 aar. Den har en saeregen arkitektur (swahili), med tredoerer utskjaert med fine moenster som viktig kjennetegn. Den har vaert en del av arabiske handelsruter, noe som har foert til at flesteparten av beboerne paa oya er muslimsk. Det finnes riktig nok en katolsk kirke, og stammene som bor der utoever ogsaa egne religioese skikker.
Slavehandel var oyas viktigste inntektskilde frem til 1907, i tillegg til eksportartikler som skilpaddeskall, mangrovetre og horn fra neshorn (neshornhorn?). I dag er turisme en viktig bidragsyter, og jeg anbefaler Lamu som reisemaal paa det sterkeste.
Pga. byens smale gater (gaar knapt to personer i bredden) finnes det ikke biler der. Hovedfremkomstmidlet, med mindre man tar bena fatt, er esel, og rett som det er maa man hive seg inn i en sidegate for ikke aa bli "paakjoert". Faar man tekniske problemer med fremkomstmidlet sitt, kan man levere det inn til The Donkey Sanctuary ved brygga (organisasjon med base i England, har avdelinger mange steder i verden), som soerger for aa faa det paa bena igjen.
Oya har ogsaa et par fine strender (de beste i Kenya som jeg har sett), bl.a. Shela. Dit kan man enten gaa, eller man kan ta en spesiell trebaat kalt dhow. Disse baatene har blitt brukt langs kysten av Kenya i mange herrens aar (burde vaert mer spesifikk her, men aner ikke noyaktig hvor lenge), og brukes stort sett av fiskere. Baaten har motor, men er vinden sterk nok, heiser de seilet. Vi leide en fisker til aa ta oss med paa snorkletur, og fikk en veldig fin tur i baaten hans. I tillegg grillet han den beste yellow snapper-fisken jeg har smakt (det er vel den eneste jeg har smakt, naar jeg tenker meg om).
Vi var saa heldige aa bli kjent med en meget eksentrisk reggea-fyr, som tok oss med paa fest i Mararani, en av landsbyene paa Lamu. Vi skjoente ikke helt hva som foregikk til aa begynne med, men det viste seg etter hvert at de feiret omskjaeringen av en liten gutt. Hele landsbyen var samlet, og vertskapet (guttens familie) boed paa kake, geit og palmevin. Folk danset, drakk og spiste som om det var deres siste time, og etter et par slurker vin fant vi oss selv paa dansegulvet vi ogsaa.
Etter en kort studie av festdeltakerne konkluderte jeg med at vi er jaggu like uansett hvor vi kommer fra. Bortsett fra settingen var det akkurat som aa vaere paa Gimle en loerdagskveld (samfunnshus i Selbu). Noen var for fulle til aa staa oppreist, noen ble mer og mer vulgaere jo mer de drakk, og enkelte kom med den klassiske sentimentale fyllepraten som ingen gidder aa hoere paa. Vi ga oss mens leken ennaa var god, og sitter igjen med en fantastisk, genuin opplevelse av kenyansk landsbykultur. Det var saerlig fint aa se hvor sterkt samhold beboerne i landsbyen hadde seg i mellom. Noe aa ta med seg tilbake til det kalde nord...
Det var gledelig aa hoere at de i landsbyen ikke lenger praktiserer omskjaering av jenter, noe som er forbudt i hele Kenya.
Naa har vi mellomlandet i Mombasa, men allerede i morgen sitter vi paa bussen paa vei til Tanzania. Vi snakkes der!
Lamu er Kenyas eldste levende by, og havna der har eksistert i minst 1000 aar. Den har en saeregen arkitektur (swahili), med tredoerer utskjaert med fine moenster som viktig kjennetegn. Den har vaert en del av arabiske handelsruter, noe som har foert til at flesteparten av beboerne paa oya er muslimsk. Det finnes riktig nok en katolsk kirke, og stammene som bor der utoever ogsaa egne religioese skikker.
Slavehandel var oyas viktigste inntektskilde frem til 1907, i tillegg til eksportartikler som skilpaddeskall, mangrovetre og horn fra neshorn (neshornhorn?). I dag er turisme en viktig bidragsyter, og jeg anbefaler Lamu som reisemaal paa det sterkeste.
Pga. byens smale gater (gaar knapt to personer i bredden) finnes det ikke biler der. Hovedfremkomstmidlet, med mindre man tar bena fatt, er esel, og rett som det er maa man hive seg inn i en sidegate for ikke aa bli "paakjoert". Faar man tekniske problemer med fremkomstmidlet sitt, kan man levere det inn til The Donkey Sanctuary ved brygga (organisasjon med base i England, har avdelinger mange steder i verden), som soerger for aa faa det paa bena igjen.
Oya har ogsaa et par fine strender (de beste i Kenya som jeg har sett), bl.a. Shela. Dit kan man enten gaa, eller man kan ta en spesiell trebaat kalt dhow. Disse baatene har blitt brukt langs kysten av Kenya i mange herrens aar (burde vaert mer spesifikk her, men aner ikke noyaktig hvor lenge), og brukes stort sett av fiskere. Baaten har motor, men er vinden sterk nok, heiser de seilet. Vi leide en fisker til aa ta oss med paa snorkletur, og fikk en veldig fin tur i baaten hans. I tillegg grillet han den beste yellow snapper-fisken jeg har smakt (det er vel den eneste jeg har smakt, naar jeg tenker meg om).
Vi var saa heldige aa bli kjent med en meget eksentrisk reggea-fyr, som tok oss med paa fest i Mararani, en av landsbyene paa Lamu. Vi skjoente ikke helt hva som foregikk til aa begynne med, men det viste seg etter hvert at de feiret omskjaeringen av en liten gutt. Hele landsbyen var samlet, og vertskapet (guttens familie) boed paa kake, geit og palmevin. Folk danset, drakk og spiste som om det var deres siste time, og etter et par slurker vin fant vi oss selv paa dansegulvet vi ogsaa.
Etter en kort studie av festdeltakerne konkluderte jeg med at vi er jaggu like uansett hvor vi kommer fra. Bortsett fra settingen var det akkurat som aa vaere paa Gimle en loerdagskveld (samfunnshus i Selbu). Noen var for fulle til aa staa oppreist, noen ble mer og mer vulgaere jo mer de drakk, og enkelte kom med den klassiske sentimentale fyllepraten som ingen gidder aa hoere paa. Vi ga oss mens leken ennaa var god, og sitter igjen med en fantastisk, genuin opplevelse av kenyansk landsbykultur. Det var saerlig fint aa se hvor sterkt samhold beboerne i landsbyen hadde seg i mellom. Noe aa ta med seg tilbake til det kalde nord...
Det var gledelig aa hoere at de i landsbyen ikke lenger praktiserer omskjaering av jenter, noe som er forbudt i hele Kenya.
Naa har vi mellomlandet i Mombasa, men allerede i morgen sitter vi paa bussen paa vei til Tanzania. Vi snakkes der!
onsdag 4. mars 2009
Wannskraekk
Da har vi endelig kommet oss ut til kysten av Kenya, og befinner oss for tiden i Malindi. Her er det 35 grader i skyggen, og alt for varmt til aa gjoere noe som helst annet enn aa spise is og drikke brus. Huff. Dessverre er strendene her komplett udugelige (fulle av tang og sjoegress, og vannet er brunt), saa vi har tilbragt mesteparten av tiden ved bassengkanten.
Vi tok tog fra Nairobi til Mombasa i forrige uke, som tok ca 15 timer. Det var en fin tur med bra standard paa toget (bygd i sverige en gang paa 60-tallet), og god middag inkludert. Ulempen med aa ta tog i dette landet er at det gaar tregere enn ei gammel dame med rulator, og at det har for vane aa bryte sammen litt for ofte. Turen fra Nairobi til Mombasa gaar som regel greit, men tilbake anbefales mann aa ta buss, da det visstnok er stoerre sjanse for at noe gaar galt den veien (noen sa det er fordi det er oppoverbakke den veien..heh).
Fra Mombasa dro vi direkte til Watamu Beach, sammen med en gjeng kanadiske naturmedisinstudenter som vi moette paa toget. De hadde en svaert positiv innstilling til det meste, og "amazing" ble det nye slagordet for turen. Vi tilbragte et par dager sammen med dem i et veldig fint leilighetskompleks ved stranda. Det var litt i dyreste laget for oss backpackere, men vi tok oss raad til aa leve fint et par dager. Det viste seg etter hvert at hele Watamu er invadert av italienske turister og fastboende. Alle skilt og restaurantmenyer er paa italiensk, supermarkedet er fullt av italienske importvarer, og prisene holder nesten europeisk standard. Stranda er full av haarete, italienske menn i speedo, og 60 aar gamle damer med sine 40 aar yngre afrikanske kjaerester.
Vi foelte oss noe utilpass...
Vi dro paa en liten snorkletur ut til National Marine Park (fredet korallrev), men dessverre var sikten daarlig og fisken naermest fravaerende. I tillegg er jeg svaert ukomfortabel i sjoen, saerlig hvis jeg ikke naar bunnen, saa jeg konsentrerte meg mer om aa unngaa panikk, enn aa se etter fisk. Synd, for jeg kan ikke huske aa ha vaert saa redd naar vi snorklet i Asia. Kanskje er jeg fortsatt skjelven etter moetet med den haien paa Andaman :(
Mathias derimot, storkoser seg i vannet, og har allerede bestilt en ny tur til oss i morgen. I februar og mars kan man se verdens stoerste fisk, hvalhai, ved kysten av Kenya, og Mathias har en droem om aa faa se en eller flere av dem mens vi snorkler. Jeg har en droem om at de holder seg langt unna. Tror ikke en 12 meter lang og 13 tonn tung fisk hjelper paa vannskrekken, akkurat.
Vi trives fortsatt i Afrika, selv om det akkurat naa foeles mer som en sydenferie enn en ryggsekktur. Haaper alt er bra med dere der hjemme ogsaa! Vi snakkes!
Vi tok tog fra Nairobi til Mombasa i forrige uke, som tok ca 15 timer. Det var en fin tur med bra standard paa toget (bygd i sverige en gang paa 60-tallet), og god middag inkludert. Ulempen med aa ta tog i dette landet er at det gaar tregere enn ei gammel dame med rulator, og at det har for vane aa bryte sammen litt for ofte. Turen fra Nairobi til Mombasa gaar som regel greit, men tilbake anbefales mann aa ta buss, da det visstnok er stoerre sjanse for at noe gaar galt den veien (noen sa det er fordi det er oppoverbakke den veien..heh).
Fra Mombasa dro vi direkte til Watamu Beach, sammen med en gjeng kanadiske naturmedisinstudenter som vi moette paa toget. De hadde en svaert positiv innstilling til det meste, og "amazing" ble det nye slagordet for turen. Vi tilbragte et par dager sammen med dem i et veldig fint leilighetskompleks ved stranda. Det var litt i dyreste laget for oss backpackere, men vi tok oss raad til aa leve fint et par dager. Det viste seg etter hvert at hele Watamu er invadert av italienske turister og fastboende. Alle skilt og restaurantmenyer er paa italiensk, supermarkedet er fullt av italienske importvarer, og prisene holder nesten europeisk standard. Stranda er full av haarete, italienske menn i speedo, og 60 aar gamle damer med sine 40 aar yngre afrikanske kjaerester.
Vi foelte oss noe utilpass...
Vi dro paa en liten snorkletur ut til National Marine Park (fredet korallrev), men dessverre var sikten daarlig og fisken naermest fravaerende. I tillegg er jeg svaert ukomfortabel i sjoen, saerlig hvis jeg ikke naar bunnen, saa jeg konsentrerte meg mer om aa unngaa panikk, enn aa se etter fisk. Synd, for jeg kan ikke huske aa ha vaert saa redd naar vi snorklet i Asia. Kanskje er jeg fortsatt skjelven etter moetet med den haien paa Andaman :(
Mathias derimot, storkoser seg i vannet, og har allerede bestilt en ny tur til oss i morgen. I februar og mars kan man se verdens stoerste fisk, hvalhai, ved kysten av Kenya, og Mathias har en droem om aa faa se en eller flere av dem mens vi snorkler. Jeg har en droem om at de holder seg langt unna. Tror ikke en 12 meter lang og 13 tonn tung fisk hjelper paa vannskrekken, akkurat.
Vi trives fortsatt i Afrika, selv om det akkurat naa foeles mer som en sydenferie enn en ryggsekktur. Haaper alt er bra med dere der hjemme ogsaa! Vi snakkes!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
