Wannskraekk

Da har vi endelig kommet oss ut til kysten av Kenya, og befinner oss for tiden i Malindi. Her er det 35 grader i skyggen, og alt for varmt til aa gjoere noe som helst annet enn aa spise is og drikke brus. Huff. Dessverre er strendene her komplett udugelige (fulle av tang og sjoegress, og vannet er brunt), saa vi har tilbragt mesteparten av tiden ved bassengkanten.

Vi tok tog fra Nairobi til Mombasa i forrige uke, som tok ca 15 timer. Det var en fin tur med bra standard paa toget (bygd i sverige en gang paa 60-tallet), og god middag inkludert. Ulempen med aa ta tog i dette landet er at det gaar tregere enn ei gammel dame med rulator, og at det har for vane aa bryte sammen litt for ofte. Turen fra Nairobi til Mombasa gaar som regel greit, men tilbake anbefales mann aa ta buss, da det visstnok er stoerre sjanse for at noe gaar galt den veien (noen sa det er fordi det er oppoverbakke den veien..heh).

Fra Mombasa dro vi direkte til Watamu Beach, sammen med en gjeng kanadiske naturmedisinstudenter som vi moette paa toget. De hadde en svaert positiv innstilling til det meste, og "amazing" ble det nye slagordet for turen. Vi tilbragte et par dager sammen med dem i et veldig fint leilighetskompleks ved stranda. Det var litt i dyreste laget for oss backpackere, men vi tok oss raad til aa leve fint et par dager. Det viste seg etter hvert at hele Watamu er invadert av italienske turister og fastboende. Alle skilt og restaurantmenyer er paa italiensk, supermarkedet er fullt av italienske importvarer, og prisene holder nesten europeisk standard. Stranda er full av haarete, italienske menn i speedo, og 60 aar gamle damer med sine 40 aar yngre afrikanske kjaerester.
Vi foelte oss noe utilpass...

Vi dro paa en liten snorkletur ut til National Marine Park (fredet korallrev), men dessverre var sikten daarlig og fisken naermest fravaerende. I tillegg er jeg svaert ukomfortabel i sjoen, saerlig hvis jeg ikke naar bunnen, saa jeg konsentrerte meg mer om aa unngaa panikk, enn aa se etter fisk. Synd, for jeg kan ikke huske aa ha vaert saa redd naar vi snorklet i Asia. Kanskje er jeg fortsatt skjelven etter moetet med den haien paa Andaman :(

Mathias derimot, storkoser seg i vannet, og har allerede bestilt en ny tur til oss i morgen. I februar og mars kan man se verdens stoerste fisk, hvalhai, ved kysten av Kenya, og Mathias har en droem om aa faa se en eller flere av dem mens vi snorkler. Jeg har en droem om at de holder seg langt unna. Tror ikke en 12 meter lang og 13 tonn tung fisk hjelper paa vannskrekken, akkurat.

Vi trives fortsatt i Afrika, selv om det akkurat naa foeles mer som en sydenferie enn en ryggsekktur. Haaper alt er bra med dere der hjemme ogsaa! Vi snakkes!