Zimbabwe

Jeg har ikke tenkt aa skrive saa mye om den politiske situasjonen i Zimbabwe, foeler jeg har for lite kunnskap til aa komme med noe konstruktivt. Men jeg kan fortelle litt om hvordan det oppleves aa reise i landet, og om menneskene som bor der og deres syn paa situasjonen.

Informasjon om Zimbabwes historie kan du lese om f.eks. her.

Vi gikk over grensa fra Zambia til Zimbabwe med Victoria Falls buldrende i bakgrunnen. Vi var spente paa hva som ventet oss paa den andre siden, og om inntrykkene man faar fra vestlig media faktisk stemte (noe de vel aldri gjoer). Vic Falls Town viste seg aa vaere en koslig, turistvennlig liten by, og hovedatraksjonen var om mulig enda mer spektakulaer fra den Zimbabwiske siden. Det er rett og slett umulig aa beskrive hvor mektig fossen er, med en vannmengde som ikke har vaert stoerre siden 1958. Vannspruten staar til alle kanter, og man blir dryppende vaat etter bare at par minutter. Ikke et regntoey i verden kan holde deg toerr i moete med Vic Falls! Landskapet er dramatisk, Zambesi-elven majestetisk, og det hele toppes med en straalende regnbue over fossen. (Nok adjektiver for i dag).

Og alt dette hadde vi helt for oss selv.

Vi tok bussen fra Vic Falls til Bolawayo, landets nest stoerste by etter Harare. Da vi kom frem til bussholdeplassen sto et tjuetalls folk med alle eiendelene sine og ventet paa bussen ut av byen. I foelge folk vi snakket med flytter det folk hver dag, enten til andre steder i landet eller til Botswana. De har ingenting aa hente i byene.

Takket vaere Mugabes vannstyre har oekonomien gaatt til helvete med hyperinflasjon som resultat. For et par maaneder siden var det ikke mat aa oppdrive i butikkene i Zimbabwe. Var man saa heldig aa faa tak i et broed maatte man bla opp flere baereposer med trillionsedler. Naa er det heldigvis blitt noe bedre etter at de innfoerte dollar som gyldig valutta. Man faar kjoept mat (begrenset utvalg) og ting ser ikke like haaploest ut. Men dollar er vanskelig aa faa tak i, og prisene er hoeye (tilnaermet europeisk), saa det sier seg selv at mange sliter. Gateselgerne bytter gjerne varer mot saape og klaer, som de ikke har raad til aa kjoepe i butikken.

Halvparten av butikkene i Bulawayo er ute av drift. Tomme bygg staar paa rekke og rad, og det er lite liv i gatene. Det er mildt sagt ubehagelig aa se hvilket forfall landet har vaert i gjennom (helt sikkert stor kontrast til naar du var der i 2000, Leif). Man ser konturene av store, fine parker, flotte hus og gater, men alt er gjengrodd og forlatt. Det fins ikke penger til vedlikehold.

Vi vaaget oss til aa spoerre et par av innbyggerne om hva de synes om situasjonen, og alle var helt klart frustrerte. De hadde ulike syn paa fremtiden, noen optimistiske, andre dypt pessimistiske. Vi spurte ogsaa om hva folk flest (den svarte befolkningen) mener om Mugabes jordbruksreformer paa slutten av 80-tallet, der han fratok de hvite boendene store landomraader, og de fleste ser paa det han gjorde som en stor tabbe. Man kan vaere enig i at fordelingen av landomraader ikke var rettferdig slik som den var, der den hvite minoriteten eide mesteparten av jorda, men aa frata de hvite boendene gaardene slik som de gjorde er det vaerste som kunne skjedd for landet. Det var ikke kompetanse og vilje nok til aa drive gaardene videre etter omfordelingen. Utstyr ble oedelagt og dyr ble slaktet i stedet for aa drive videre paa en fornuftig maate. Pengene og arbeidsplassene forsvant.

Ellers er befolkningen i Zimbabwe, i motsetning til hva vi i vesten tror, et fredselskende folk. Det er like trygt aa reise i Zimbabwe som i nabolandene, og den politiske uroen som er der, er ikke rettet mot turister. Tvert i mot er de svaert glade for de faa turistene som finner veien innom landet. Folkene er noen av de mest hjelpsomme vi har moett paa hele turen, og slipper det de maatte ha i hendene for aa hjelpe deg med hva det skulle vaere.

Landet trenger saart flere besoekende til sine nasjonalparker og andre atraksjoner, men situasjonen tatt i betraktning, er det vel ikke saa rart at mange vegrer seg. Vi tok sjansen, og angrer ikke. Vi besoekte, som sagt, Vic Falls, Matopos Nasjonalpark (kjent for spesielle steinformasjoner og Cecil Rhodes' grav), og Great Zimbabwe Monument. Hver gang som eneste turister paa stedet. Og hver gang like overveldet over hvor vakkert landet er.

Inntrykkene er mange, og de faerreste faar plass her, men Zimbabwe er absolutt et av hoeydepunktene paa turen. Saa faar vi haape Mugabe ikke lever saa veldig mye lenger, og at ting blir bedre i landet.

Next: Botswana.

Zambia

Et godt raad til alle reisende: hold paa passet!

Togturen fra Dar Es Salaam til Lusaka startet bra paa andre klasse med hyggelige romkamerater. Jeg sov i en kupe med fem lokale damer, og Mathias sov i nabokupeen med fem menn (menn og kvinner kan ikke blandes i samme kupe i Tanzania). Alt gikk bra den foerste dagen, og alle gikk til sengs tidlig paa kvelden. Ingen husket aa lukke vinduet foer vi sovnet, noe alle anbefaler at man gjoer. Finnes mange uaerlige mennesker der ute, vettu, som kan finne paa aa klatre inn i kupeen og stjele tingene dine.

Og jaggu var ikke sekken min borte da jeg vaaknet neste morgen! Foerst fikk jeg litt panikk da jeg innsaa at ipoden og kameraobjektivet var borte. Dyrebare ting naar man reiser, men heldigvis har jeg forsikring som dekker tap av verdigjenstander. Kjipt, men det ordner seg. Pulsen var paa vei ned igjen idet jeg kom paa at passet ogsaa laa i den sekken. Krise! Jeg befinner meg midt i tjukkeste Afrika uten pass. Hva gjoer jeg?

Tyveriet ble anmeldt til politiet umiddelbart, og i det jeg skulle ramse opp innholdet i sekken husket jeg at jeg hadde lagt minnekortet med alle bildene fra Etiopia og Kenya sammen med passet i sekken. Da kom taarene og fortvilelsen var komplett. Forsikringsselskapet kan dekke alt som kan maales i penger, men hvem skal gi meg bildene mine tilbake?

Jeg har naa hvertfall helsa i behold (blaeh!).

Uansett, vi er naa i Zambia, som ligger klemt mellom The Republic of Congo i nord, Tanzania i nord-oest, Malawi i oest, Mosambique, Botswana, Zimbabwe og Namibia i soer, og Angola i vest. Vi har tilbragt et par dager i hovedstaden Lusaka, der jeg heldigvis fikk ordnet med nytt pass, men befinner oss naa soer i landet, i en by som heter Livingstone (etter oppdageren David Livingstone). Byen ligger helt paa grensen til Zimbabwe, og de to landene deler et av Afrikas store trekkplaster; Victoria Falls.

Landet har faatt navnet sitt etter den mektige Zambezi-elven, og tok navnet etter frigjoeringen i 1964. Fram til da hadde landet vaert under britisk styre. Kenneth Kaunda ble landets foerste president i et etpartistyre som varte helt fram til 1991, da flere partier for foerste gang fikk stille til valg. Kaunda ble ikke gjenvalgt.

Hovedinntektskilden til Zambia har tradisjonelt vaert kobber. Paa 70-tallet sank prisene paa kobber over hele verden, og Zambias oekonomi ble sterkt paavirket av det. Som et resultat er Zambia i dag paa listen over verdens fattigste land. Ca 51% av befolkningen lever paa under 1 dollar dagen, og landets totale utenlandsgjeld laa paa over 6 milliarder i 2000. Forventet levealder er ca 40 aar.

Zambia er i all hovedsak en kristen nasjon, men tradisjonell religion har fortsatt solid fotfeste. Heksekunst er utbredt (usikker paa i hvor stor grad), og blandes med den offisielle kristendommen. Ca 5% av befolkningen er muslimer, de fleste bor i urbane omraader. Et lite joedisk samfunn finnes ogsaa, i tillegg til ca 160 000 baha'iere.

Dette var kortkortversjonen, vil du lese mer trykk paa wikipedialinken til hoeyre paa siden.

Livingstone er et eneste stort aktivitetssenter. I tillegg til aa besoeke Vic Falls til fots, kan man fly over fossen i mikro-fly eller helikopter, noe som vi har gjort i dag. En herlig opplevelse aa faa se et av verdens 7 underverker fra luften! I tillegg kan man hoppe i strikk (nei, takk!), dra paa safari, utallige andre utflukter, eller tilbringe ettermiddagen paa booze cruise. Er du glad i action er dette stedet for deg! Jeg var saa heldig aa faa feire bursdagen min her, med cruise paa Zambezi (ikke booze cruise!) og nydelig sushi (hva? sushi i Afrika, i et land uten grense til havet? ja, det er visst mulig).

I morgen krysser vi grensa til Zimbabwe, landet Robert Mugabe har klart aa kjoere i groefta. Haaper paa interessante innblikk i hvordan det er aa leve der.

Vi snakkes!

Zanzibar - hvor er naa det?

Da har vi vaert to uker paa Zanzibar, og har naa offisielt sprengt reisebudsjettet i filler.

For hvem sa at Afrika er billig? Pengene lever sitt eget liv uten noen form for selvkontroll, saerlig i de mer turistifiserte stroek. Har et haap om at det blir billigere naar vi naa drar soerover paa kontinentet (Zambia, Botswana, Namibia og Soer-Afrika), ellers maa noen (mamma?) sende mer penger.

Zanzibar er ei oygruppe som bestaar av de to oyene Pemba og Unguja (den de fleste kjenner som bare Zanzibar), i tillegg til flere smaa oyer. Pemba er mindre kjent, og langt mindre besoekt enn Unguja, mens Unguja kryr av turister. Resultatet er to oyer med helt forskjellig atmosfaere , den ene stille og rolig, den andre livlig og hektisk. Vi besoekte begge.

Zanzibar er, som Leif paapekte i sin kommentar, kjent som krydderoyene. Pemba er saerlig kjent for nellik, og all mat smaker deretter. Paa 70-tallet var de verdens ledende nellikprodusent, men eksporten har sunket med hele 80% siden den gang. Noen mener dette er en konsekvens av Tanzanias sosialismeeksperiment paa 60-og 70-tallet, da de hadde monopol paa salg og eksport av krydderet, i tillegg til oekt internasjonal konkurranse. Andre krydder som Zanzibar er kjent for er bl. a. muskat, kanel og pepper.

Andre viktige inntektskilder er fiske, baatbygging og selvfoelgelig turisme. Det er lavsesong paa grunn av regntid akkurat naa, men fortsatt ser man mange reisende. Gatene i Sown Town, gamlebyen paa Unguja, er fulle av butikker hvor man faar kjoept krydder, suvernirer og klaer (dog, det meste er importert fra India) og hvert andre minutt faar man tilbud om ulike utflukter rundt om kring paa oya.Vi tok oss raad til et par snorkleturer, og jeg toer paastaa snorklingen her er den beste i hele afrika. Levende, fargerike koraller og masse fisk. Endelig fikk vi uttelling for aa ha baert rundt paa snorkel og dykkemaske i 2 maaneder (for Kenya var ikke akkurat noe aa skryte av paa den fronten)!

Zanzibar har vaert under baade persisk, portugisisk og britisk kontroll, men i 1963 fikk oygruppa sin uavhengighet. I 1964 ble de slaatt sammen med Tanganyiaka (det tidligere navnet pa Tanzanias fastland). Unionen fikk navnet the United Republic of Tanzania, men Zanzibar er fortsatt semi-autonomt. De to soerste politiske partiene er Chama Cha Mapinduzi (CCM) og Civic United Front (CUF), som staar i sterk opposisjon til hverandre. Ved flere anledninger har det brutt ut vold og opptoyer i forbindelse med valg, og i 2001 ble 35 mennesker drept da regjeringen avfyrte skudd mot en protesterende folkemengde.

Ok, skulle skrevet saa mye mer, men har bare 2 minutter igjen foer dama bak disken ber meg om aa betale og dra. Her maa man nemlig bestemme seg paa forhaand for hvor lenge man vil bruke internett. Stressende!

Snakkes i Zambia!