Zimbabwe

Jeg har ikke tenkt aa skrive saa mye om den politiske situasjonen i Zimbabwe, foeler jeg har for lite kunnskap til aa komme med noe konstruktivt. Men jeg kan fortelle litt om hvordan det oppleves aa reise i landet, og om menneskene som bor der og deres syn paa situasjonen.

Informasjon om Zimbabwes historie kan du lese om f.eks. her.

Vi gikk over grensa fra Zambia til Zimbabwe med Victoria Falls buldrende i bakgrunnen. Vi var spente paa hva som ventet oss paa den andre siden, og om inntrykkene man faar fra vestlig media faktisk stemte (noe de vel aldri gjoer). Vic Falls Town viste seg aa vaere en koslig, turistvennlig liten by, og hovedatraksjonen var om mulig enda mer spektakulaer fra den Zimbabwiske siden. Det er rett og slett umulig aa beskrive hvor mektig fossen er, med en vannmengde som ikke har vaert stoerre siden 1958. Vannspruten staar til alle kanter, og man blir dryppende vaat etter bare at par minutter. Ikke et regntoey i verden kan holde deg toerr i moete med Vic Falls! Landskapet er dramatisk, Zambesi-elven majestetisk, og det hele toppes med en straalende regnbue over fossen. (Nok adjektiver for i dag).

Og alt dette hadde vi helt for oss selv.

Vi tok bussen fra Vic Falls til Bolawayo, landets nest stoerste by etter Harare. Da vi kom frem til bussholdeplassen sto et tjuetalls folk med alle eiendelene sine og ventet paa bussen ut av byen. I foelge folk vi snakket med flytter det folk hver dag, enten til andre steder i landet eller til Botswana. De har ingenting aa hente i byene.

Takket vaere Mugabes vannstyre har oekonomien gaatt til helvete med hyperinflasjon som resultat. For et par maaneder siden var det ikke mat aa oppdrive i butikkene i Zimbabwe. Var man saa heldig aa faa tak i et broed maatte man bla opp flere baereposer med trillionsedler. Naa er det heldigvis blitt noe bedre etter at de innfoerte dollar som gyldig valutta. Man faar kjoept mat (begrenset utvalg) og ting ser ikke like haaploest ut. Men dollar er vanskelig aa faa tak i, og prisene er hoeye (tilnaermet europeisk), saa det sier seg selv at mange sliter. Gateselgerne bytter gjerne varer mot saape og klaer, som de ikke har raad til aa kjoepe i butikken.

Halvparten av butikkene i Bulawayo er ute av drift. Tomme bygg staar paa rekke og rad, og det er lite liv i gatene. Det er mildt sagt ubehagelig aa se hvilket forfall landet har vaert i gjennom (helt sikkert stor kontrast til naar du var der i 2000, Leif). Man ser konturene av store, fine parker, flotte hus og gater, men alt er gjengrodd og forlatt. Det fins ikke penger til vedlikehold.

Vi vaaget oss til aa spoerre et par av innbyggerne om hva de synes om situasjonen, og alle var helt klart frustrerte. De hadde ulike syn paa fremtiden, noen optimistiske, andre dypt pessimistiske. Vi spurte ogsaa om hva folk flest (den svarte befolkningen) mener om Mugabes jordbruksreformer paa slutten av 80-tallet, der han fratok de hvite boendene store landomraader, og de fleste ser paa det han gjorde som en stor tabbe. Man kan vaere enig i at fordelingen av landomraader ikke var rettferdig slik som den var, der den hvite minoriteten eide mesteparten av jorda, men aa frata de hvite boendene gaardene slik som de gjorde er det vaerste som kunne skjedd for landet. Det var ikke kompetanse og vilje nok til aa drive gaardene videre etter omfordelingen. Utstyr ble oedelagt og dyr ble slaktet i stedet for aa drive videre paa en fornuftig maate. Pengene og arbeidsplassene forsvant.

Ellers er befolkningen i Zimbabwe, i motsetning til hva vi i vesten tror, et fredselskende folk. Det er like trygt aa reise i Zimbabwe som i nabolandene, og den politiske uroen som er der, er ikke rettet mot turister. Tvert i mot er de svaert glade for de faa turistene som finner veien innom landet. Folkene er noen av de mest hjelpsomme vi har moett paa hele turen, og slipper det de maatte ha i hendene for aa hjelpe deg med hva det skulle vaere.

Landet trenger saart flere besoekende til sine nasjonalparker og andre atraksjoner, men situasjonen tatt i betraktning, er det vel ikke saa rart at mange vegrer seg. Vi tok sjansen, og angrer ikke. Vi besoekte, som sagt, Vic Falls, Matopos Nasjonalpark (kjent for spesielle steinformasjoner og Cecil Rhodes' grav), og Great Zimbabwe Monument. Hver gang som eneste turister paa stedet. Og hver gang like overveldet over hvor vakkert landet er.

Inntrykkene er mange, og de faerreste faar plass her, men Zimbabwe er absolutt et av hoeydepunktene paa turen. Saa faar vi haape Mugabe ikke lever saa veldig mye lenger, og at ting blir bedre i landet.

Next: Botswana.