Usafari

Joda, vi er i live

2009-05-12T05:14:00.000-07:00

Beklager til dere som hadde forventet jevnlig oppdatering her, jeg er ikke saa flink til aa foelge opp skriveprosjekter.

Vi er naa i Windhoek, som visstnok er hovedstaden i Namibia, men som jeg er overbevist om egentlig er en by i Tyskland (hvordan vi plutselig havnet der vet jeg ikke, meget mystisk hele greia). Arkitekturen er tysk, maten er tysk, og spraaket er tysk.

Kjedelig. Vi dro ikke til Afrika for aa se Europa!

Problemet er at det er vanskelig aa reise rundt uten egen bil i dette landet. Vi vil gjerne besoeke himbaene (de fra Den Store Reisen paa nrk, du vet) i nord, traske rundt i de enorme sanddynene i Namiboerkenen, og skue utover Fish River Canyon, men det gaar ingen busser dit. Vi kan haike, men det har vi ikke tid til, eller dra paa en organisert tur, men det er for dyrt. Saa da er vi tvunget til aa reise langs hovedveiene, og der er det ikke mye som skjer.

Forresten, jeg har vel ikke skrevet noe om Botswana paa bloggen her, men historiene derfra tror jeg jeg sparer til vi kommer hjem. Det var et av de mest spennende landene paa hele turen, med elefanter traskende rundt teltet vaart, og black mambaer rundt hvert hjoerne. Har opplevd et par ufrivillige adrenalinsjokk, men ogsaa slappe dager ved bassengkanten, og spennende safarier. Alt er lagret paa minnekortene bakerst i hjernen og i kameraet, saa gled dere til ville historier og bildeshow!

Ellers begynner vi aa faa hjemlengsel, men skal kose oss saa mye vi klarer dee siste ukene i Soer-Afrika. Vi drar med buss til Cape Town i morgen, og bruker byen som base for dagsturer og mindre utflukter rundt om kring. Lommeboka begynner aa bli urovekkende lett, saa det blir nok ikke de helt store utskeielsene saann paa slutten av reisen. Men naa er vi blitt godt vant med aa sove i telt og spise hermetikk, saa det gaar nok bra.

Vi har allerede planlagt neste reise til Afrika, men klok av skade skal vi da reise i vaar egen bil, med telt paa taket og stormkjoekken. Da skal vi ta igjen alt det tapte i Namibia, samt oppleve mer av de fantastiske landene vi har vaert i. Fritt frem for de som vil vaere med! Jeg lover uforglemmelige opplevelser (paa godt og vondt) og et nytt syn paa dette kontinentet, som har et ufortjent daarlig rykte i vestlig media.

Skal gjoere en siste innsats paa bloggen de siste ukene, men ikke forvent alt for mye.

Klem fra De Reisende.

Zimbabwe

2009-04-24T03:14:00.000-07:00

Jeg har ikke tenkt aa skrive saa mye om den politiske situasjonen i Zimbabwe, foeler jeg har for lite kunnskap til aa komme med noe konstruktivt. Men jeg kan fortelle litt om hvordan det oppleves aa reise i landet, og om menneskene som bor der og deres syn paa situasjonen.

Informasjon om Zimbabwes historie kan du lese om f.eks. her.

Vi gikk over grensa fra Zambia til Zimbabwe med Victoria Falls buldrende i bakgrunnen. Vi var spente paa hva som ventet oss paa den andre siden, og om inntrykkene man faar fra vestlig media faktisk stemte (noe de vel aldri gjoer). Vic Falls Town viste seg aa vaere en koslig, turistvennlig liten by, og hovedatraksjonen var om mulig enda mer spektakulaer fra den Zimbabwiske siden. Det er rett og slett umulig aa beskrive hvor mektig fossen er, med en vannmengde som ikke har vaert stoerre siden 1958. Vannspruten staar til alle kanter, og man blir dryppende vaat etter bare at par minutter. Ikke et regntoey i verden kan holde deg toerr i moete med Vic Falls! Landskapet er dramatisk, Zambesi-elven majestetisk, og det hele toppes med en straalende regnbue over fossen. (Nok adjektiver for i dag).

Og alt dette hadde vi helt for oss selv.

Vi tok bussen fra Vic Falls til Bolawayo, landets nest stoerste by etter Harare. Da vi kom frem til bussholdeplassen sto et tjuetalls folk med alle eiendelene sine og ventet paa bussen ut av byen. I foelge folk vi snakket med flytter det folk hver dag, enten til andre steder i landet eller til Botswana. De har ingenting aa hente i byene.

Takket vaere Mugabes vannstyre har oekonomien gaatt til helvete med hyperinflasjon som resultat. For et par maaneder siden var det ikke mat aa oppdrive i butikkene i Zimbabwe. Var man saa heldig aa faa tak i et broed maatte man bla opp flere baereposer med trillionsedler. Naa er det heldigvis blitt noe bedre etter at de innfoerte dollar som gyldig valutta. Man faar kjoept mat (begrenset utvalg) og ting ser ikke like haaploest ut. Men dollar er vanskelig aa faa tak i, og prisene er hoeye (tilnaermet europeisk), saa det sier seg selv at mange sliter. Gateselgerne bytter gjerne varer mot saape og klaer, som de ikke har raad til aa kjoepe i butikken.

Halvparten av butikkene i Bulawayo er ute av drift. Tomme bygg staar paa rekke og rad, og det er lite liv i gatene. Det er mildt sagt ubehagelig aa se hvilket forfall landet har vaert i gjennom (helt sikkert stor kontrast til naar du var der i 2000, Leif). Man ser konturene av store, fine parker, flotte hus og gater, men alt er gjengrodd og forlatt. Det fins ikke penger til vedlikehold.

Vi vaaget oss til aa spoerre et par av innbyggerne om hva de synes om situasjonen, og alle var helt klart frustrerte. De hadde ulike syn paa fremtiden, noen optimistiske, andre dypt pessimistiske. Vi spurte ogsaa om hva folk flest (den svarte befolkningen) mener om Mugabes jordbruksreformer paa slutten av 80-tallet, der han fratok de hvite boendene store landomraader, og de fleste ser paa det han gjorde som en stor tabbe. Man kan vaere enig i at fordelingen av landomraader ikke var rettferdig slik som den var, der den hvite minoriteten eide mesteparten av jorda, men aa frata de hvite boendene gaardene slik som de gjorde er det vaerste som kunne skjedd for landet. Det var ikke kompetanse og vilje nok til aa drive gaardene videre etter omfordelingen. Utstyr ble oedelagt og dyr ble slaktet i stedet for aa drive videre paa en fornuftig maate. Pengene og arbeidsplassene forsvant.

Ellers er befolkningen i Zimbabwe, i motsetning til hva vi i vesten tror, et fredselskende folk. Det er like trygt aa reise i Zimbabwe som i nabolandene, og den politiske uroen som er der, er ikke rettet mot turister. Tvert i mot er de svaert glade for de faa turistene som finner veien innom landet. Folkene er noen av de mest hjelpsomme vi har moett paa hele turen, og slipper det de maatte ha i hendene for aa hjelpe deg med hva det skulle vaere.

Landet trenger saart flere besoekende til sine nasjonalparker og andre atraksjoner, men situasjonen tatt i betraktning, er det vel ikke saa rart at mange vegrer seg. Vi tok sjansen, og angrer ikke. Vi besoekte, som sagt, Vic Falls, Matopos Nasjonalpark (kjent for spesielle steinformasjoner og Cecil Rhodes' grav), og Great Zimbabwe Monument. Hver gang som eneste turister paa stedet. Og hver gang like overveldet over hvor vakkert landet er.

Inntrykkene er mange, og de faerreste faar plass her, men Zimbabwe er absolutt et av hoeydepunktene paa turen. Saa faar vi haape Mugabe ikke lever saa veldig mye lenger, og at ting blir bedre i landet.

Next: Botswana.

Zambia

2009-04-13T02:31:00.000-07:00

Et godt raad til alle reisende: hold paa passet!

Togturen fra Dar Es Salaam til Lusaka startet bra paa andre klasse med hyggelige romkamerater. Jeg sov i en kupe med fem lokale damer, og Mathias sov i nabokupeen med fem menn (menn og kvinner kan ikke blandes i samme kupe i Tanzania). Alt gikk bra den foerste dagen, og alle gikk til sengs tidlig paa kvelden. Ingen husket aa lukke vinduet foer vi sovnet, noe alle anbefaler at man gjoer. Finnes mange uaerlige mennesker der ute, vettu, som kan finne paa aa klatre inn i kupeen og stjele tingene dine.

Og jaggu var ikke sekken min borte da jeg vaaknet neste morgen! Foerst fikk jeg litt panikk da jeg innsaa at ipoden og kameraobjektivet var borte. Dyrebare ting naar man reiser, men heldigvis har jeg forsikring som dekker tap av verdigjenstander. Kjipt, men det ordner seg. Pulsen var paa vei ned igjen idet jeg kom paa at passet ogsaa laa i den sekken. Krise! Jeg befinner meg midt i tjukkeste Afrika uten pass. Hva gjoer jeg?

Tyveriet ble anmeldt til politiet umiddelbart, og i det jeg skulle ramse opp innholdet i sekken husket jeg at jeg hadde lagt minnekortet med alle bildene fra Etiopia og Kenya sammen med passet i sekken. Da kom taarene og fortvilelsen var komplett. Forsikringsselskapet kan dekke alt som kan maales i penger, men hvem skal gi meg bildene mine tilbake?

Jeg har naa hvertfall helsa i behold (blaeh!).

Uansett, vi er naa i Zambia, som ligger klemt mellom The Republic of Congo i nord, Tanzania i nord-oest, Malawi i oest, Mosambique, Botswana, Zimbabwe og Namibia i soer, og Angola i vest. Vi har tilbragt et par dager i hovedstaden Lusaka, der jeg heldigvis fikk ordnet med nytt pass, men befinner oss naa soer i landet, i en by som heter Livingstone (etter oppdageren David Livingstone). Byen ligger helt paa grensen til Zimbabwe, og de to landene deler et av Afrikas store trekkplaster; Victoria Falls.

Landet har faatt navnet sitt etter den mektige Zambezi-elven, og tok navnet etter frigjoeringen i 1964. Fram til da hadde landet vaert under britisk styre. Kenneth Kaunda ble landets foerste president i et etpartistyre som varte helt fram til 1991, da flere partier for foerste gang fikk stille til valg. Kaunda ble ikke gjenvalgt.

Hovedinntektskilden til Zambia har tradisjonelt vaert kobber. Paa 70-tallet sank prisene paa kobber over hele verden, og Zambias oekonomi ble sterkt paavirket av det. Som et resultat er Zambia i dag paa listen over verdens fattigste land. Ca 51% av befolkningen lever paa under 1 dollar dagen, og landets totale utenlandsgjeld laa paa over 6 milliarder i 2000. Forventet levealder er ca 40 aar.

Zambia er i all hovedsak en kristen nasjon, men tradisjonell religion har fortsatt solid fotfeste. Heksekunst er utbredt (usikker paa i hvor stor grad), og blandes med den offisielle kristendommen. Ca 5% av befolkningen er muslimer, de fleste bor i urbane omraader. Et lite joedisk samfunn finnes ogsaa, i tillegg til ca 160 000 baha'iere.

Dette var kortkortversjonen, vil du lese mer trykk paa wikipedialinken til hoeyre paa siden.

Livingstone er et eneste stort aktivitetssenter. I tillegg til aa besoeke Vic Falls til fots, kan man fly over fossen i mikro-fly eller helikopter, noe som vi har gjort i dag. En herlig opplevelse aa faa se et av verdens 7 underverker fra luften! I tillegg kan man hoppe i strikk (nei, takk!), dra paa safari, utallige andre utflukter, eller tilbringe ettermiddagen paa booze cruise. Er du glad i action er dette stedet for deg! Jeg var saa heldig aa faa feire bursdagen min her, med cruise paa Zambezi (ikke booze cruise!) og nydelig sushi (hva? sushi i Afrika, i et land uten grense til havet? ja, det er visst mulig).

I morgen krysser vi grensa til Zimbabwe, landet Robert Mugabe har klart aa kjoere i groefta. Haaper paa interessante innblikk i hvordan det er aa leve der.

Vi snakkes!

Zanzibar - hvor er naa det?

2009-04-01T03:51:00.000-07:00

Da har vi vaert to uker paa Zanzibar, og har naa offisielt sprengt reisebudsjettet i filler.

For hvem sa at Afrika er billig? Pengene lever sitt eget liv uten noen form for selvkontroll, saerlig i de mer turistifiserte stroek. Har et haap om at det blir billigere naar vi naa drar soerover paa kontinentet (Zambia, Botswana, Namibia og Soer-Afrika), ellers maa noen (mamma?) sende mer penger.

Zanzibar er ei oygruppe som bestaar av de to oyene Pemba og Unguja (den de fleste kjenner som bare Zanzibar), i tillegg til flere smaa oyer. Pemba er mindre kjent, og langt mindre besoekt enn Unguja, mens Unguja kryr av turister. Resultatet er to oyer med helt forskjellig atmosfaere , den ene stille og rolig, den andre livlig og hektisk. Vi besoekte begge.

Zanzibar er, som Leif paapekte i sin kommentar, kjent som krydderoyene. Pemba er saerlig kjent for nellik, og all mat smaker deretter. Paa 70-tallet var de verdens ledende nellikprodusent, men eksporten har sunket med hele 80% siden den gang. Noen mener dette er en konsekvens av Tanzanias sosialismeeksperiment paa 60-og 70-tallet, da de hadde monopol paa salg og eksport av krydderet, i tillegg til oekt internasjonal konkurranse. Andre krydder som Zanzibar er kjent for er bl. a. muskat, kanel og pepper.

Andre viktige inntektskilder er fiske, baatbygging og selvfoelgelig turisme. Det er lavsesong paa grunn av regntid akkurat naa, men fortsatt ser man mange reisende. Gatene i Sown Town, gamlebyen paa Unguja, er fulle av butikker hvor man faar kjoept krydder, suvernirer og klaer (dog, det meste er importert fra India) og hvert andre minutt faar man tilbud om ulike utflukter rundt om kring paa oya.Vi tok oss raad til et par snorkleturer, og jeg toer paastaa snorklingen her er den beste i hele afrika. Levende, fargerike koraller og masse fisk. Endelig fikk vi uttelling for aa ha baert rundt paa snorkel og dykkemaske i 2 maaneder (for Kenya var ikke akkurat noe aa skryte av paa den fronten)!

Zanzibar har vaert under baade persisk, portugisisk og britisk kontroll, men i 1963 fikk oygruppa sin uavhengighet. I 1964 ble de slaatt sammen med Tanganyiaka (det tidligere navnet pa Tanzanias fastland). Unionen fikk navnet the United Republic of Tanzania, men Zanzibar er fortsatt semi-autonomt. De to soerste politiske partiene er Chama Cha Mapinduzi (CCM) og Civic United Front (CUF), som staar i sterk opposisjon til hverandre. Ved flere anledninger har det brutt ut vold og opptoyer i forbindelse med valg, og i 2001 ble 35 mennesker drept da regjeringen avfyrte skudd mot en protesterende folkemengde.

Ok, skulle skrevet saa mye mer, men har bare 2 minutter igjen foer dama bak disken ber meg om aa betale og dra. Her maa man nemlig bestemme seg paa forhaand for hvor lenge man vil bruke internett. Stressende!

Snakkes i Zambia!

Livstegn

2009-03-26T07:47:00.000-07:00

Et kort innlegg for aa fortelle at vi naa er paa Zanzibar, og at vi har det bra. Bortsett fra de intense magesmertene Mathias sliter med, er det ingenting aa klage paa.

Jeg har blitt solbrent paa leggene etter en lengre snorkletur i dag. Men alle de vakre fiskene vi saa veier opp for det mindre stilige skillet jeg har faatt like over knaerne pga vaatdrakten. Og ikke noe wannskraekk denne gangen, naa er jeg som en havfrue i vannet, grasioes (naaja...) og leken. En vakker dag skal jeg laere meg navnet paa alle korallfiskene i det indiske hav, og lage ei liste over alle jeg har sett. Men ikke i dag, de eneste jeg husker i farta, og som vi saa i dag, er (paa engelsk) Batfish, Butterflyfish, Angelfish, Soapfish, Clown Anemonefish (Nemo) og Needlefish. + mange, mange fler.

I morgen forflytter vi oss fra Stown Town til ei strand paa oestsiden av oya. Hvis dere er taalmodige og holder ut til over helga, kommer et par innlegg om Pemba og Zanzibar, og kanskje noe om Tanzania generelt ogsaa.

Lamu

2009-03-11T06:58:00.000-07:00

Like utenfor nord-kysten av Kenya finner du oyagruppa Lamu. En av oyene heter Lamu, og oyas stoerste by, som ogsaa heter Lamu (enkelt aa holde styr paa), er av den stille og sjarmerende typen, og et av hoydepunktene paa turen saa langt.

Lamu er Kenyas eldste levende by, og havna der har eksistert i minst 1000 aar. Den har en saeregen arkitektur (swahili), med tredoerer utskjaert med fine moenster som viktig kjennetegn. Den har vaert en del av arabiske handelsruter, noe som har foert til at flesteparten av beboerne paa oya er muslimsk. Det finnes riktig nok en katolsk kirke, og stammene som bor der utoever ogsaa egne religioese skikker.

Slavehandel var oyas viktigste inntektskilde frem til 1907, i tillegg til eksportartikler som skilpaddeskall, mangrovetre og horn fra neshorn (neshornhorn?). I dag er turisme en viktig bidragsyter, og jeg anbefaler Lamu som reisemaal paa det sterkeste.

Pga. byens smale gater (gaar knapt to personer i bredden) finnes det ikke biler der. Hovedfremkomstmidlet, med mindre man tar bena fatt, er esel, og rett som det er maa man hive seg inn i en sidegate for ikke aa bli "paakjoert". Faar man tekniske problemer med fremkomstmidlet sitt, kan man levere det inn til The Donkey Sanctuary ved brygga (organisasjon med base i England, har avdelinger mange steder i verden), som soerger for aa faa det paa bena igjen.

Oya har ogsaa et par fine strender (de beste i Kenya som jeg har sett), bl.a. Shela. Dit kan man enten gaa, eller man kan ta en spesiell trebaat kalt dhow. Disse baatene har blitt brukt langs kysten av Kenya i mange herrens aar (burde vaert mer spesifikk her, men aner ikke noyaktig hvor lenge), og brukes stort sett av fiskere. Baaten har motor, men er vinden sterk nok, heiser de seilet. Vi leide en fisker til aa ta oss med paa snorkletur, og fikk en veldig fin tur i baaten hans. I tillegg grillet han den beste yellow snapper-fisken jeg har smakt (det er vel den eneste jeg har smakt, naar jeg tenker meg om).

Vi var saa heldige aa bli kjent med en meget eksentrisk reggea-fyr, som tok oss med paa fest i Mararani, en av landsbyene paa Lamu. Vi skjoente ikke helt hva som foregikk til aa begynne med, men det viste seg etter hvert at de feiret omskjaeringen av en liten gutt. Hele landsbyen var samlet, og vertskapet (guttens familie) boed paa kake, geit og palmevin. Folk danset, drakk og spiste som om det var deres siste time, og etter et par slurker vin fant vi oss selv paa dansegulvet vi ogsaa.

Etter en kort studie av festdeltakerne konkluderte jeg med at vi er jaggu like uansett hvor vi kommer fra. Bortsett fra settingen var det akkurat som aa vaere paa Gimle en loerdagskveld (samfunnshus i Selbu). Noen var for fulle til aa staa oppreist, noen ble mer og mer vulgaere jo mer de drakk, og enkelte kom med den klassiske sentimentale fyllepraten som ingen gidder aa hoere paa. Vi ga oss mens leken ennaa var god, og sitter igjen med en fantastisk, genuin opplevelse av kenyansk landsbykultur. Det var saerlig fint aa se hvor sterkt samhold beboerne i landsbyen hadde seg i mellom. Noe aa ta med seg tilbake til det kalde nord...

Det var gledelig aa hoere at de i landsbyen ikke lenger praktiserer omskjaering av jenter, noe som er forbudt i hele Kenya.

Naa har vi mellomlandet i Mombasa, men allerede i morgen sitter vi paa bussen paa vei til Tanzania. Vi snakkes der!

Wannskraekk

2009-03-04T02:13:00.000-08:00

Da har vi endelig kommet oss ut til kysten av Kenya, og befinner oss for tiden i Malindi. Her er det 35 grader i skyggen, og alt for varmt til aa gjoere noe som helst annet enn aa spise is og drikke brus. Huff. Dessverre er strendene her komplett udugelige (fulle av tang og sjoegress, og vannet er brunt), saa vi har tilbragt mesteparten av tiden ved bassengkanten.

Vi tok tog fra Nairobi til Mombasa i forrige uke, som tok ca 15 timer. Det var en fin tur med bra standard paa toget (bygd i sverige en gang paa 60-tallet), og god middag inkludert. Ulempen med aa ta tog i dette landet er at det gaar tregere enn ei gammel dame med rulator, og at det har for vane aa bryte sammen litt for ofte. Turen fra Nairobi til Mombasa gaar som regel greit, men tilbake anbefales mann aa ta buss, da det visstnok er stoerre sjanse for at noe gaar galt den veien (noen sa det er fordi det er oppoverbakke den veien..heh).

Fra Mombasa dro vi direkte til Watamu Beach, sammen med en gjeng kanadiske naturmedisinstudenter som vi moette paa toget. De hadde en svaert positiv innstilling til det meste, og "amazing" ble det nye slagordet for turen. Vi tilbragte et par dager sammen med dem i et veldig fint leilighetskompleks ved stranda. Det var litt i dyreste laget for oss backpackere, men vi tok oss raad til aa leve fint et par dager. Det viste seg etter hvert at hele Watamu er invadert av italienske turister og fastboende. Alle skilt og restaurantmenyer er paa italiensk, supermarkedet er fullt av italienske importvarer, og prisene holder nesten europeisk standard. Stranda er full av haarete, italienske menn i speedo, og 60 aar gamle damer med sine 40 aar yngre afrikanske kjaerester.
Vi foelte oss noe utilpass...

Vi dro paa en liten snorkletur ut til National Marine Park (fredet korallrev), men dessverre var sikten daarlig og fisken naermest fravaerende. I tillegg er jeg svaert ukomfortabel i sjoen, saerlig hvis jeg ikke naar bunnen, saa jeg konsentrerte meg mer om aa unngaa panikk, enn aa se etter fisk. Synd, for jeg kan ikke huske aa ha vaert saa redd naar vi snorklet i Asia. Kanskje er jeg fortsatt skjelven etter moetet med den haien paa Andaman :(

Mathias derimot, storkoser seg i vannet, og har allerede bestilt en ny tur til oss i morgen. I februar og mars kan man se verdens stoerste fisk, hvalhai, ved kysten av Kenya, og Mathias har en droem om aa faa se en eller flere av dem mens vi snorkler. Jeg har en droem om at de holder seg langt unna. Tror ikke en 12 meter lang og 13 tonn tung fisk hjelper paa vannskrekken, akkurat.

Vi trives fortsatt i Afrika, selv om det akkurat naa foeles mer som en sydenferie enn en ryggsekktur. Haaper alt er bra med dere der hjemme ogsaa! Vi snakkes!

Safari - "The Big Five"

2009-02-25T00:01:00.001-08:00

En droem er gaatt i oppfyllelse. Jeg har sett ville loever paa naert hold :)

I gaar kom vi tilbake fra safari i Masai Mara nasjonalpark. Parken ligger soer-vest i landet, paa grensen til Tanzania, og er paa en maate den kenyanske delen av Serengeti. Vi saa bl.a. loever (som sagt), geparder, elefanter, sort neshorn, og boeffel. Disse utgjoer de saakalte "fem store" (med litt juks, vi saa ikke leopard, saa jeg erstattet den med gepard), og aa se de i sitt rette element er en fantastisk opplevelse, saerlig for de av oss som er over gjennomsnittet glad i dyr. Vi saa et par andre mindre kattedyr ogsaa, som jeg dessverre ikke husker navnet paa i farta, men som visstnok er ganske sjeldne og vanskelig aa faa oeye paa. Flaks! Jeg var ofte fristet til aa hoppe ut av bilen og gi dyrene en god klem, men innsaa at inntrykket man faar fra Disney-filmer og kosedyr nok ikke stemmer med virkeligheten. Disse dyrene ER farlige, og vil ikke noele et sekund med aa angripe om de foeler seg truet.

Min favoritt er likevel giraffen, som er komisk, vakker og fascinerende paa en gang. Har et par blinkskudd med kamera som jeg gleder meg til aa ramme inn og henge opp paa veggen. Jeg og Mathias har vart litt av noen naturfotografer, saa gled dere til tvungen gjennomgang av 700 bilder og 3 timer med video av dyrene i Afrika!

Det var ikke bare dyrene som gjorde det til en finfin tur, men ogsaa det aa vaere i aapent afrikansk landskap, trekke frisk luft og nyte stillheten (bilduren laerer man seg etter hvert aa ignorere). Vi sov i store, komfortable telt, og fikk servert deilig kenyansk mat av vaar personlige kokk. Guiden vaar gjorde ogsaa en god jobb med aa lokalisere dyr, og ga oss alltid en bra plassering slik at vi kunne ta best mulig bilder. Skal se om jeg ikke faar lagt inn noen av bildene paa bloggen etter hvert, saa faar dere se selv.

Det eneste jeg har aa utsette paa safarien, er at det til tider var for mange biler inne i parken samtidig. Av og til sto vi naermest i koe for aa se dyrene, og det ga ikke den samme genuine naturopplevelsen som man faar naar man er alene. De fleste dyrene brydde seg ikke det minste om bilene som til en stadighet sirkulerte rundt dem (de er naermest blitt en del av faunaen), og vi kom ofte overraskende tett innpaa. Alle bilene og turistene ga en foelelse av aa vaere i en dyrepark heller enn i den ville naturen, men en kan vel ikke forvente aa faa en hel nasjonalpark for seg selv heller.

Uten tvil hoeydepunktet hittil, skal ikke se bort i fra at vi tar en safari til naar vi kommer lenger soerover. Zambia skal visst ha noen fine parker som kan vaere verdt et besoek. Jeg anbefaler dere alle aa finne frem sparegrisen og booke ferie i Kenya foerst som sist!

Kontraster

2009-02-21T02:22:00.000-08:00

Det er sultkatastrofe paa gang i Kenya. Det fryktes at opptil 10 millioner mennesker kan bli rammet, og doedsfall blant eldre og barn pga sykdom knyttet til sult og underernaering er forventet. Vannmangel er aarsaken til at at avlingene har toerket inn, og mange boender klarer ikke lenger aa broedfoe familiene sine. Uvanlig hoeye matpriser gjoer ogsaa sitt til aa forsterke krisen.

I foelge FN's World Food Programme, blir barn sent ut i arbeid for aa hjelpe familien med aa tjene penger til det ene daglige maaltidet de har raad til.

Det har regnet mindre og mindre i Oest-Afrika de siste 10 aarene, og det er lite haap om regn i naer fremtid. Uten hjelp fra det internasjonale samfunnet kan denne vannmangelen faa katastrofale foelger i mange aar fremover, med avlinger som torker inn aar etter aar.

Vi merker ikke noe til denne krisen i sentrum av Nairobi. Vi spiser pizza, is og muffins hver dag, sammen med andre velstaaende kenyanere. Vi lever livet som vi ville gjort i hvilken som helst annen storby i verden. Fristelsene staar i koe for oss som har penger. Men med vissheten om at barn hugger stein for aa faa raad til mat ikke langt fra oss, faar sjokoladeisen en ubehagelig, bitter ettersmak...

Kenya

2009-02-20T04:37:00.000-08:00

Antall innbyggere: 37.900.00

Areal: 580.367 km2

Hovedstad: Nairobi.

Offisielle spraak: Swahili, Engelsk.

Religion: Kristendom (78 %), Islam (10 %).

Myntenhet: Kenyansk shilling.

Trivsel: absolutt!

Vi har som sagt ankommet Nairobi. Vi har kost oss med god mat og drikke i et par dager naa, og i overmorgen drar vi paa safari. Det gleder vi oss masse til, og det BOER bli bra, for det var langt fra billig. Haaper vi faar se mange loever, for det er yndlingsdyret mitt :) Ok, har ikke saa mye mer aa komme med, blir en lengre oppdatering naar vi kommer tilbake.

Forresten, reiseruta er noe forandret. Slik det ser ut naa drar vi fra Kenya til Tanzania, deretter til Malawi, Zambia, Namibia og til slutt Soer-Afrika. Madagascar utgaar, det samme gjoer Mosambique.

Etiopia - en oppsummering

2009-02-19T06:47:00.000-08:00

Vi har naa ankommet Nairobi, Kenya, og Etiopia er dermed et tilbakelagt kapittel paa vaar ferd gjennomAfrika. Siden jeg ikke har faatt blogget saa mye som jeg hadde oensket, grunnet sensur av blogspot (aner ikke hvorfor), kommer naa en oppsummerende liste av ord jeg forbinder med landet, etter aa ha tilbragt 1 mnd der.

PS: alle bilder er hentet fra internett.

Macchiato: har drukket flere liter av denne kaffedrikken. Stort sett nydelig, men jeg vet om et par kaffemaskiner som kunne trengt en rens.

Buss: mil etter mil etter mil. Til sammen ca 10 dager. Ikke alle stedene vi besoekte var verdt det, men vi fikk sett mye fint landskap, og truffet mange hyggelige mennesker.

Injeera: Som nevnt i forrige innlegg, ikke akkurat favorittmaten vaar. Graatt, pannekakelignende broed som smaker surt. Etiopierne spiser det til absolutt alt, morgen, middag og kveld. Hver dag. Hele aaret. *Groess*.

Farendji: Betyr "utlending" paa amharisk. Folk roper det etter deg paa gata uansett hvor du gaar, hele tiden. Artig til aa begynne med, men ganske slitsomt i lengden. Naar man er saa bleik som vi er (les: selvlysende) er det vanskelig aa forsvinne i mengden, saa man maa bare venne seg til folk som stirrer og ler av deg.

Saakalt "guide": Kjennetegn: ung, arbeidsledig mann, dukker opp ut av intet, vanskelig aa bli kvitt. Kan tilby alle slags tjenester, fra aa vise deg rundt i byen, til aa skaffe minibuss til neste destinasjon. Er hyggelig helt til han ikke faar saa mye tips som han selv foeler han fortjener (som ofte er latterlig mye). Det skal generelt tipses for alle tjenester, uansett stoerrelse.

Toerke: naa er det ikke akkurat regntid i Etiopia, men aa se det toerre landet gjorde faktisk inntrykk. Av en eller annen grunn ble jeg lettet da jeg kom til Kenya og fikk sett skog for foerste gang paa denne turen. Hele Etiopia er brunt, og man kan saa vidt skimte en groenn busk i ny og ned. Og det hjelper ikke akkurat aa hugge ned 95 % av all skog, slik som de har gjort der. Jeg spaar utbredt vannmangel (allerede paa god vei) og katastrofe i naer framtid.

Gnagsaar: skal ikke gaa i detalj her, la oss bare si at trekkingen i Simian Mountains satte sine spor.

"Bleeding heart baboon" (Gelada-bavian): kallenavn paa en spesiell type bavian som lever i Simianfjellene. Har faatt navnet pga et roedt hjerteformet moenster paa brystet. Jeg kom saa naerme som 3 meter, og fikk med det en av de fineste naturopplevelsene jeg noen gang har hatt (nr. 2 er den ville giraffen jeg saa paa vei ned til Nairobi).

Blue Tops: navnet paa en fancy restaurant i Addis. Dit man drar for aa skjemme seg bort naar man har faatt nok av den lokale maten (se injeera). Vestlig mat, god stemning, og stive priser.

Pop: Tror jeg har en link paa denne siden til en youtube-video med en etiopisk popstjerne. Vi har naa god kjennskap til hva som befinner seg paa bestselgerlistene i Etiopia, takket vaere hoeylytt spilling paa alle transportmidler og barer. Stort sett de samme sangene om og om igjen, mao som aa hoere paa p3 hjemme.

Stolthet: Etiopiere er veldig stolt av egen kultur og historie. De ser paa seg selv som annerledes fra resten av Afrika, og er ogsaa langt mindre beroert av vestlig kultur enn f.eks. Kenya. Har ikke saa mange andre afrikanske land aa sammenligne med ennaa, men jeg har en foelelse av at Etiopia virkelig er noe for seg selv. Paa godt og vondt. (Bildet er av en obelisk i Aksum)

Alt i alt har vi hatt det bra (til tross for hva Mathias har skrevet i mail og paa forum til noen av dere, han har en tendens til aa svartmale), men Etiopia setter deg virkelig paa proeve. Ofte mye slit for ingenting, venting og konstante tilnaermelser fra folk som vil tjene penger paa deg. For ikke aa nevne magen som slaar seg vrang annenhver dag, uten at jeg noedvendigvis skal legge skylden paa Etiopia som land for det. Har kun vaert i Kenya et par dager naa, men merker allerede stor forskjell paa hvordan folk behandler oss. Her er vi ikke saa "big deal" som i Etiopia. Det har selvfoelgelig med at hvite folk har vaert her i 150 aar, og at mengden av turister er mye stoerre, mens Etiopia stort sett har vaert isolert.

Ok, fra naa av er det Kenya som gjelder, og her er heldigvis blogspot oppe og gaar. Stay tuned!

1 - 10 på Amharisk

2009-02-14T10:11:00.000-08:00

en - ant
to - hulet
tre - sost
fire - arat
fem - ammist
seks - siddist
sju - sebat
aatte - simmint
ni - zet'enj
ti - assir

Kjøreskole - minibuss

2009-02-14T10:10:00.000-08:00

Obligatorisk teorikurs: "Hvordan foele seg uovervinnelig - et kurs i overdreven tro paa egne ferdigheter".

1. Leksjon: Hvordan starte bilen og faa den til aa gaa fremover.

2. Leksjon: Kjapp forbikjoering i sving.

3. og siste leksjon: Baann gass!

Aksum

2009-02-14T10:09:00.000-08:00

Haaper dere er taalmodige der hjemme, blogspot er dessverre ikke tilgjengelig i Etiopia. Men takket vaere min kjaere soester, saa faar jeg postet et par innlegg likevel

Aksum er en by med ca 50 000 innbyggere, og ligger langt nord i landet, ikke langt fra grensen til Eritrea. Det er en fin liten by det er verdt aa faa med seg hvis man foerst er i Etiopia, men som med mange av de andre byene vi har vaert i, foeler man for aa dra igjen etter et par dager. Etter aa ha sett de viktigste severdighetene er egentlig ikke saa mye mer aa ta seg til, annet enn aa slappe av paa hotellrommet. Det skal nevnes at veien dit var en provelse av en annen verden. Vi snakker 12timers ferd paa humpete grusvei i en overfylt skranglekasse paa hjul. Halve bussen ble bilsyk, inkludert Mathias, saa direkte trivelig var det ikke...

Er du historisk interessert, er Aksum definitivt stedet for deg. Kongeriket Aksum var paa en maate forloeperen til Etiopia, og selv om det er vanskelig aa tro det i dag, var det et av de viktigste handelspunktene i Afrika i sin storhetstid (fra ca 400 f.kr). Handel foregikk med bl.a. Egypt, Sudan og Roedehavet. Kongedoemmet blomstret frem til 700-tallet, da det ble isolert av det islamske Arabia. Fra da av gikk det gradvis nedover og man entret det som er blitt kalt Etiopias moerketid.

Paktens Ark skal angivelig befinne seg i Aksum, noe som gjoer byen til et viktig pilegrimssted. Paktens ark er en trekiste, som inneholder de to steintavlene med de 10 bud som Moses mottok av Gud paa Sinaifjellet. I foelge etiopisk ortodoks kristendom ble denne arken foert fra Jerusalem til Etiopia paa kong Salomons tid, og Etiopia erstattet Israel som det lovede land. Arken ble foert hit av kong Salomons soenn, Menyelek, som han fikk med etiopias dronning, Makeda. Menyelek ble dermed den foerste i rekken av salomoniske konger i Etiopia. Den siste er som dere kanskje vet, Haili Salassi, men det er en annen historie, som jeg muligens kommer tilbake til.

I Aksum i dag finnes flere obelisker fra denne storhetstiden, som er noen av Etiopias viktigste landemerker. I tillegg finnes ruiner fra et palass, som i foelge etiopisk historie skal ha tilhoert dronning Makeda. Dette er riktignok avvist av moderne historikere, men gammalt er det, og absolutt verdt et besoek. Man kan ogsaa se huset som Paktens Ark visstnok befinner seg i, men ingen faar se selve kisten. Den er godt voktet (av en gammel, halvblind mann), saa ingen slipper forbi. Dere som har sett Indiana Jones husker kanskje hva som skjer med den som aapner kista, saa det er nok best aa holde avstand.

Ellers er alt bra med De Reisende, men vi maa innroemme at vi er litt lei av Etiopia naa. Alle andre reisende vi moeter sier at Etiopia er et av de mest krevende landene aa reise i i Afrika, med lange avvstander, daarlig offentlig kommunikasjon og mye 'give me money, give me money' osv. Dessuten er vi ikke saa glad i den lokale maten, som serveres med "injeera", ei graa lemse som smaker surt. Blant oss reisende populaert kalt "haandduk" eller "svamp" pga utseende og konsistens. Det blir derfor mest vestlig mat, som f.eks. pasta, pizza og sandwich paa oss, og saerlig her i Addis er det et stort antall gode restauranter aa velge i. Vi lider mao ingen noed, og vi innser at vi reiser i et fattig land med mat og vannmangel, saa aa klage over daarlig mat passer seg egentlig ikke.

Vi proever saa godt vi kan aa vaere taalmodige, men vi foeler naa at det er paa tide aa komme seg videre. I morgen satser vi paa aa ta bussen til Nairobi, noe som tar ca 4 dager. Derfra er det safari, snorkling og strandliv som gjelder. Vi glaer oss!

Da er vi i gang !

2009-01-29T07:15:00.000-08:00

I Etiopia er internett usedvanlig tregt, saa bloggingen blir ikke saa hyppig som jeg hadde haapet.

Uansett, vi har det kjempefint her. Vi koser oss med (relativt) god mat og varmt vaer. Akkurat naa proever vi aa helbrede kroppen etter en ekstremt krevende fjelltur til Simian Mountains, som boed paa fantastiske naturopplevelser, bl.a. naerkontakt med lokale bavianer, 10 gnagsaar paa hver fot, og solbrenthet. Vi er definitivt ikke skapt for trekking, men vi slet oss igjennom. Turen tok 3 dager, og vi gikk til sammen ca 4 mil. Mer enn nok for et par utrente sofaslitere som oss.

Etiopia er et spennende, men til tider krevende land. Har moett mange hyggelige mennesker, bade av lokalbefolkning og andre reisende. Dessverre er det saann at de som er mest frampaa, og som har mest med turister aa gjoere, gjoer alt de kan for aa tjene mest mulig penger paa deg. Vi blir sett paa som rike europeere (vi ER rike europeere i dette landet), saa det blir bare dumt aa komme med den klassiske backpacker-visa om at vi lever paa trangt budsjett og har daarlig raad. Aa vaere hoeflig avvisende har vist seg aa vaere beste taktikk.

Det forventes tips for selv den minste ting, som dessverre gjoer at man til slutt blir skeptisk til aa ta I mot hjelp fra noen. Naar du gaar av bussen staar det en flokk med unge gutter parat; "Skal jeg hjelpe deg av med sekken? 2 birr!" (birr = etiopisk myntenhet, 1 dollar tilsvarer ca 11 birr). Selvutnevnte guider (ogsaa unge gutter) er vanlig, de bare slenger seg paa og forventer betaling for aa vaere irriterende I et kvarter. Slike ting laerer man seg riktignok aa ignorere etter ei stund, men man faar definitivt testet taalmodigheten.

Landet har et knapt flertall av ortodokse kristne, mens islam utgjoer den andre majoriteten. Da vi ankom Addis Ababa (hovedstad) var de midt i feiringen av t'imk'et, en kristen religioes hoeytid som gaar over 3 dager der man feirer Jesu daap. Gatene var fylt til randen av jublende folk i alle aldre, med sang, dans og eviglange parader. For en som er vant til luthersk beskjedenhet var det virkelig en fryd for oeyet. Det er flere ritualer knyttet til denne feiringen, som vi dessverre ikke fikk med oss. Bl.a. kan man, symbolsk sett, fornye loeftet man ga under daapen ved aa senkes ned i vann, eller om man ikke gaar saa langt kan man faa vann sprutet over seg fra en velsignet vannkilde. Et viktig element i feiringen er ogsaa Paktens Ark, som visstnok skal befinne seg i Aksum. Vi drar dit i overmorgen, og jeg skal skrive mer om den etter at vi har vaert der.

Etiopiere er veldig stolte av sin egen kultur og historie, og de setter stor pris paa samtaler om eget land og saerlig religion. Har du litt kunnskap om landet fra foer, er det lett aa faa respekt hos de fleste. De ser paa seg selv som svaert forskjellig fra resten av Afrika, bl.a. fordi de ungikk aa bli kolonisert paa samme maate som de fleste andre afrikanske land. Mussolini proevde seg paa 30-40-tallet, men maatte pakke sekken aa dra etter 5 aar, da etiopiske styrker klarte aa befri landet med hjelp fra British Commonwealth.

Inntrykket saa langt er absolutt positivt, skulle oenske vi hadde bedre tid til aa bli kjent med lokalbefolkning og kultur. Har kjoept amarisk spraakkurs (offisielt spraak), men har dessverre ikke laert saa mye ennaa. Det er alltid enklest aa komme innpaa folk hvis man snakker deres eget spraak, for det er ikke alltid engelsken strekker til.

Ok, hadde tenkt aa skrive mye mer, men tiden strekker ikke til. Skulle bl.a. skrive at baade kaffe og visstnok hele menneskeheten stammer herfra, men jeg faar ta det igjen ved neste anledning (dvs, neste gang internett er i godt humoer).

Haaper alt er bra hjemme i Norge, og at dere overlever vinteren!

-Kari & Mathias

Det nærmer seg

2009-01-04T10:27:00.000-08:00

Da er det litt over en uke igjen til vi vender snuten mot afrikas østkyst. Reisefeberen øker for hver dag, og planleggingen går for fullt. Det ser ut til at det meste er på plass nå, bare et par småting som mangler. Returbillett bl.a. (ja, ja...).

Vi flyr fra Oslo til Istanbul 13. januar, og blir der et par dager før vi reiser videre til Addis Abeba, Etiopia. Der blir vi vel en måneds tid før vi drar sørover til Kenya. Fra Kenya går veien videre til Tanzania, Mosambique, og forhåpentligvis Madagaskar. Vi har planlagt å komme hjem i slutten av mai en gang. Det blir en LANG tur, med andre ord.

Jeg skal prøve å oppdatere så ofte som mulig, så dere kan følge oss på ferden. Gleder oss!!